mandag 28. august 2017

Filmblogg: Krig er best på film


Eller: Hvordan jeg begynte å bekymre meg for atomtrusselen igjen og bare måtte ha et gjensyn med "Dr. Strangelove".

Jeg er sikkert ikke den eneste som i det siste har fått flashbacks til Den kalde krigen. I et par tiår har det nesten vært mulig å glemme at verden bare er et tastetrykk unna total kjernefysisk utslettelse. Men nå, med en ustabil brushane som leder for én atmommakt og en vettskremt, liten galning som leder for en annen, føles trusselen med ett reell igjen.

Tiden er kort sagt inne for et gjensyn med "Dr. Strangelove".

Stanley Kubricks beksorte satire fra 1964, hvis fulle tittel er "Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb", handler om hvordan menneskelig dårskap og galskap kan føre til sivilisasjonens undergang.

Det begynner med en impotent amerikansk offiser. Overbevist om at kommunistene har frarøvet ham hans seksuelle kraft ved å putte fluor i drikkevannet – en utbredt konspirasjonsteori i USA på tidlig 60-tall – sender U.S. Air Force Commander Jack D. Ripper (Sterling Hayden) bombeflyene sine mot Sovjetunionen.

Dermed blir det opp til en forsamling mer eller mindre sinnssyke menn – som blant andre teller den svært krigshissige generalen "Buck" Turgidson (George C. Scott) og den nazistiske vitenskapsmannen Dr. Merkwürdigliebe (Peter Sellers i én av tre roller) – å forhindre at russerne utløser sin fryktede Dommedagsmaskin. Situasjonen gjøres ikke enklere av at den sovjetiske presidenten er full.

Store deler av "Dr. Strangelove" utspiller seg i et av filmhistoriens mest minneverdige sett: The War Room. Det består strengt tatt ikke av annet enn et rundt bord med overhengende lys, noen digre kart og mye mørke, men ser så troverdig ut at Ronald Reagan visstnok skal ha spurt etter det da han først ble vist rundt i Det hvite hus.

Til tross for The War Room og et knippe legendariske skuespillere i sitt livs form, er det likevel manuset, skrevet av Kubrick i samarbeid med Terry Southern, som gjør at "Dr. Strangelove" oppleves like aktuell etter 53 år.

One-linerne er udødelige. Analysen av atomavskrekkingens absurde logikk er sylskarp. Og til sist viser alt sammen seg å handle om menns erotiske forhold til krig: Det som begynte med impotens skal ende i en orgasmisk eksplosjon.

Det er så mørkt. Og det er så morsomt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.08.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Peter Sellers: Cinematekene

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar