Et lys i mørketiden

Dark Season jubileumskonsert
Med: Bjøro Håland, Bjarne Brøndbo, Henriette Lie, Anne Karin Kaasa, Bjørn Ole Rasch, Annbjørg Lien, Charlie Blackwater og Flekkerøy SoulChildren/Teens
Q42, Kristiansand
Torsdag 26. oktober

TERNINGKAST 5

Bjøro var den selvsagte stjernen da Dark Season feiret seg selv.

20 år er lengre tid i festivalbransjen enn de fleste andre steder. Derfor skulle det bare mangle om ikke Dark Season hadde unnet seg en skikkelig festaften etter to tiår med oppturer, nedturer og, viktigst av alt, ukuelig stå-på-vilje.

Programmet i Q42s storstue torsdag kveld speilet på en fin måte det som er blitt festivalens profil: bredt, voksent og akkurat passe folkelig. (OK, så manglet kanskje et engelsktalende trekkplaster fra 70- eller 80-tallet. Men frykt ikke, retro-fans, The Sweet spiller på torget lørdag kveld.)

Etter at Harald Furre, for anledningen iført cowboyhatt i tillegg til det sedvanlige ordførerkjedet, hadde overrakt festivalsjef Liv Håland en velfortjent blomsterbukett, var det Annbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch som fikk åpne forestillingen.

Det låt nøyaktig så lekent og flinkt man forventer at komboen dreven hardangerfelespiller og musikkprofessor med en hang til progrock skal låte. Kjell Nupen-bildene som ble projisert på bakveggen ga ytterligere dybde til den musikalske mørketidsstemingen.

Henriette Lie, kveldens minst kjente navn, har en skjørhet i stemmen som kler de triste sangene hun hadde valgt. Og kontrasten kunne ikke ha vært større til Flekkerøy SoulChildren/Teens. Med 60 tente medlemmer og dansbare rytmer på tape, ble de en påminnelse om at vi, tross alt, befant oss hos Filadelfia. Positiv energi er liksom bare fornavnet.

Blid var også den lokale munnspillvirtousen Charlie Blackwater. Med sin helt egne tone i instrumentet fremførte han en medley som omfattet alt fra "Lisa gikk til skolen" og "Summertime" til "Orange Blossom Special" og "Amazing Grace". En soloopptreden på munnspill kan neppe bli mer underholdende enn som så.

At Bjøro Håland fremførte sine bidrag til ferdiginnspilt komp – hvorfor det når Bjørn Ole Rasch var på huset? – var ikke nok til å ta luven fra vår egen country-gentleman. Hans "Why Me, Lord?" var et soleklart høydepunkt og sjelden har "Green, Green Grass of Home" blitt fremført på mer ektefølt vis. Ikke finnes det en nordmann som tar seg bedre ut i Stetson-hatt heller.

Setesdalens Anne Karin Kaasa har tradisjonen i stemmebåndene og er en av disse sjeldne vokalistene som virker ute av stand til å synge en sur eller ikke-gripende tone.

Bjarne Brøndbo er på sin side Norges kanskje minst subtile sanger. Men det han mangler av sofistikasjon, tar han igjen i trøndersk jovialitet. Turnéhistoriene hans var genuint morsomme, de gamle D.D.E.-slagerne gjorde seg overraskende godt i pianoversjon og det vil alltid være oppløftende å se en mann som så til de grader trives i jobben sin.

Og helt til sist samlet hele artistrekken seg for en impromptu "Will the Circle Be Unbroken?".

Takk for festen, Dark Season. Er det lov å håpe på 20 år til?

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.10.17
© Tekst og foto: Roy Søbstad