Daniel Romano
Håndverkeren i Kristiansand
Søndag 5. november 2017
TERNINGKAST 5
Det var grunn til å forvente country. I stedet fikk vi årets kanskje tøffeste rock'n'roll-konsert i Kristiansand.
Sånn er det altså blitt i denne byen: På en helt vanlig søndagskveld i november kan man tusle bort på puben og oppleve en låtskriver og et band i verdensklasse. Hvis du hadde prøvd å forklare ungdommen hvor usannsynlig noe sånt var for bare 10–15 år siden, ville de antakelig trodd at du tullet med dem.
Den 32 år gamle canadieren Daniel Romano blir ofte – eller, strengt tatt, alltid – beskrevet som en kameleon.
På de første platene sine ville han gjerne være en klassisk country-låtskriver av Gram Parsons- og Merle Haggard-skolen. På de siste par utgivelsene har han tatt en dreining mot eksentrisk 60-tallspop à la Lee Hazlewood og Serge Gainsbourg. På Håndverkeren i kveld går tankene oftest til Elvis Costello and the Attractions slik de hørtes ut på slutten av 70-tallet.
Når han tar to steg tilbake fra mikrofonen og stiller seg inntilbeins bak vintage-gitaren sin, ligner Romano til og med på en ung Costello. Og han spytter ut de ordrike tekstene sine på akkurat like energisk vis.
Lyden er høy fra første stund, og skal bare bli høyere etter hvert som kvelden går sin gang. Backingbandet Jazz Police – spretne rytmer, skurrete gitarer og akkurat passe pipete Farfisa-orgel – låter, som engelskmannen ville ha sagt, "tight, but loose". Man tar seg nesten i å synes synd på publikummere som måtte ha forventet seg en aften med honky tonk-musikk.
Riktig nok gir Romano dem en liten håndfull hjerteknuste ballader – et par med organist Kay Berkel som kledelig duettpartner – men det blir bare så country som det får blitt når trommisen stiller med doble basstrommer.
I stedet hagler de rockhistoriske referansene. The Everly Brothers' "Gone Gone Gone" glir over i The Whos "My Generation" og en improvisert versjon av Romanos egen "The Pride of Queens" morfer helt naturlig inn i Ramones' "Teenage Lobotomy". Kult blir bare et alt for fattig ord.
Og alt dette skjedde altså en helt vanlig søndagskveld i Kristiansand.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 07.11.17
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar