1. Thåström – "Centralmassivet"
De færreste rockartister lager sin beste musikk etter fylte 60. Joakim Thåström er en av de få.
På "Centralmassivet" fortsetter Thåström på den kursen han staket ut med "Skebokvarnsv. 209" i 2005. Men det som den gang – mens man fremdeles tenkte på ham som han bråkmakeren fra Ebba Grön og Imperiet – låt nesten sjokkerende nært og personlig, har med årene ekspandert til en form for blytung, industriell blues (eller "bloos" som det heter her). Dryppene av gospelkoring får Nordens mest karismatiske rockvokalist til å høres ut som den predikanten han vel egentlig alltid har vært.
Som en kompis sa det da albumet kom ut: "Fint som F. Må sette pris på de rockeheltene man har, i disse dager."
2. Ulver – "The Assassination of Julius Caesar"
Det eneste forutsigbare med Ulver er at de er 100 prosent uforutsigbare. Lillehammerbandet har de siste årene blant annet gitt ut et filmsoundtrack, et samarbeid med Tromsø kammerorkester, et improvisert instrumentalalbum og en samling psykedeliske 1960-tallscovere. Ja, også må vi ikke glemme at de en gang i tiden var et black metal-band.
"The Assassination of Julius Caesar" har Ulver selv kalt for sitt pop-album. Dem om det. Sanger som trekker paralleller mellom prinsesse Dianas død og keiser Neros forfølgelse av kristne, åpningslåten "Nemoralia" her for eksempel, har fint lite å gjøre med sånt flesteparten av oss forbinder med populærmusikk.
Jeg har uansett aldri likt Ulver bedre.
3. Motorpsycho – "The Tower"
28 år ut i en eksepsjonelt produktiv og fruktbar karriere er det noe nesten rørende over Motorpsychos ambisjoner på rockens vegne. Mens sjangeren ellers sitter fast i en hengemyr av stagnasjon, kommersialisering og marginalisering, fortsetter trønderne å pushe grensene for hva tre mann kan gjøre med gitar, bass og trommer (pluss, for all del, mellotron, tverrfløyte og alskens andre, mer eller mindre obskure instrumenter). Og når det virkelig, virkelig sitter, er det vanskelig å tenke seg noe herligere.
Man tar ikke Motorpsycho i å lage likegyldige album. Noen av dem oppleves likevel mer skjellsettende enn andre. Jeg tror at "The Tower" vil bli stående som deres viktigste siden "Trust Us" fra 1998.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.12.17
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar