Å argumentere for at Harry Dean Stanton var verdens cooleste skuespiller, er verdens enkleste sak.
Sånn omtrent et halvt år etter at han døde, i en alder av 91, er det i neste uke endelig norgespremiere på den siste filmen Harry Dean Stanton rakk å spille inn. "Lucky" kommer seilende på en bølge av svært positiv forhåndsomtale, og i traileren ser veteranskuespilleren ut til å være i sitt rette element: ettertenksomt sugende på en sigarett, full av kryptisk livsvisdom og troende til når som helst å bryte ut i en sentimental vise på spansk.
Harry Dean Stanton hadde et ansikt de fleste som har sett mer enn et par filmer vil kunne dra kjensel på. Men de vil ikke nødvendigvis huske hva han het eller hvor de har sett ham før av den grunn.
I løpet av sin over 60 år lange karriere spilte Stanton i over 200 filmer. Han var med i klassikere som "Cool Hand Luke" (1967) og "Gudfaren 2" (1974), i kassasuksesser som "Alien" (1979) og "Pretty in Pink" (1986) og i kultfilmer som "Escape from New York" (1981) og "Repo Man" (1984). Mange vil også kjenne ham fra tv-serien "Big Love" (2006–2011) eller noen av filmene til David Lynch.
Men rollene hans var stort sett alltid små. Stanton var og forble mannen i bakgrunnen. Likevel kunne man ikke unngå å legge merke til ham.
Lykkeligvis var den ene virkelig store hovedrollen hans også den perfekte Harry Dean Stanton-rollen.
I åpningen av Wim Wenders' "Paris, Texas" (1984) kommer vår mann vandrende inn fra ørkenen. Han har vært der ute i flere år, knust etter å ha ødelagt forholdet til sin kone og lille sønn, men skal i løpet av filmen begynne den møysommelige prosessen med å gjøre opp for seg.
Nå er det ikke nødvendigvis handlingen man husker best fra "Paris, Texas". Hos meg – som så den første gang mens jeg ennå var for ung til å forstå tematikk som sorg og savn – var det i hvert fall bildene av den endeløse amerikanske horisonten, den ensomme lyden av Ry Cooders slidegitar og det smale, uutgrunnelige ansiktet til Harry Dean Stanton som brente seg sterkest fast i minnet.
Mest av alt det siste: Stanton trengte knapt å si noe. Alle kunne se at dette var en mann som hadde tapt alt.
Han var, som Sam Shepard, forfatteren av "Paris, Texas", sa det, "en av de skuespillerne som visste at ansiktet hans var selve historien".
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.02.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra portrettfilmen "Harry Dean Stanton: Partly Fiction" (2012): Cinematekene
Kommentarer
Legg inn en kommentar