Påsken er tiden for å ta en pause fra Netflix-serier og Marvel-filmer.
Ideen om at påsken skal være en uke for stille ettertanke, er en av disse veldig tiltalende som i praksis aldri helt slår til. Men egentlig er det jo bare å bestemme seg: "Når dagens skigåing, appelsinspising og yatzy-spilling er unnagjort, skal jeg sette meg ned og se en film, gjerne en ordentlig klassiker, som for en stakket stund kan løfte meg ut av trivialitetene og gi meg noen nye perspektiver på selve eksistensen. Og nåde den som våger å forstyrre."
Her er noen filmer som alltid fungerer slik for meg.
Neppe noe verk fra stumfilmæraen kan treffe dagens mennesker med større kraft enn "Jeanne d'Arc" (1928). Uttrykket i filmen er så nedstrippet at man til til slutt sitter igjen med ett eneste bilde på netthinnen: ansiktet til Renée Jeanne Falconetti. Og aldri har vel en skuespiller fremstilt lidelse og religiøs overbevisning på like hjerteskjærende nakent vis.
Ingmar Bergman balet hele livet med spørsmål om tro og tvil og meningen med det hele. I "Jordbærstedet" (1957), hvor en sta, gammel gubbe oppsøker alle stedene som en gang betydde noe for ham, er den svenske mesteren på sitt varmeste og mest tilgjengelige.
I François Truffauts delvis selvbiografiske, veldig rørende "På vei mot livet" (1959) handler det om den unge mannen som prøver å finne sin plass i et samfunn hvor rammene er alt for trange.
Terrence Malick har laget to av de mest poetiske filmene jeg vet om: "Badlands" (1973) og "Days of Heaven" (1978). Bildene er vakre, innholdet til tider grusomt, summen av det hele merkelig oppløftende.
Ingen sjanger er bedre egnet til å ta for seg de store spørsmålene enn science fiction. "Contact" (1997) handler hvordan det faktisk kunne arte seg om de utenomjordiske en dag ga seg til kjenne. "Arrival" (2017) tar det samme scenariet et steg videre når den også tar opp i seg tematikk som språk og tid. Og klassikeren over dem alle, "2001: En romodyssé" (1968), åpner for de virkelig svimlende kosmiske perspektivene.
Samtidig, nede på jorden, opplever stakkaren i Coen-brødrenes sorte komedie "A Serious Man" (2009) – som kanskje eller kanskje ikke er basert på "Jobs bok" – at livet hans plutselig revner i sømmene. Hva galt har han gjort? Er det Gud som tester ham? Finnes det en mening bak det som skjer?
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.03.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Jeanne d'Arc": Cinematekene
Kommentarer
Legg inn en kommentar