Stor musikk i liten dal


The Waterboys
Ravnedalen Live
Lørdag 21. juli

TERNINGKAST 5

At de nye låtene til The Waterboys er ganske dølle, gjør ikke så mye når de gamle blir fremført med sånn overbevisning.

The Waterboys er, og har vært i 35 år nå, Mike Scott sitt livsprosjekt. Raggete, grå hårtjafser stikker frem fra under cowboyhatten, men den 59 år gamle skotten er fremdeles mulig å kjenne igjen fra den gang bandet hans lå an til å bli stadionrockere i U2-klassen.

De går ut med to typisk episke låter fra nettopp den perioden. Felespiller Steve Wickham, Scotts mest trofaste følgesvenn opp gjennom årene, og to aldri stillestående kordamer gir "Medicine Bow" og "All the Things She Gave Me" et drag av keltisk folk og amerikansk soul. Vi skjønner at dette ikke kommer til å bli halvhjertet.

Nå har The Waterboys også en del nyere låter de gjerne vil spille for oss. Fjorårsalbumet "Out of All This Blue" vitner – med sine utallige spor og forsøksvis moderne produksjon – om at Mike Scott fortsatt har uttrykksbehovet i behold. Dessverre mangler de nye låtene det høydramatiske, ekstatiske elementet som er selve poenget med klassikerne.

Så er det da også med gamle "We Will Not Be Lovers" at konserten tar fyr. Mens kordamene ser farlig forførende ut i sorte karnevalsmasker, kaster Wickham seg over det repetitive feleriffet med djevelsk fryd og engasjerer Hammond B3-mannen Brother Paul (han heter visst så) til en lang, kvernende og stadig villere soloduell. Organisten er et eneste stort glis under en sky av hvitt hår.

I publikum blir det danset jig når Scott og Wickham fremfører den irske trad.-låten "The Raggle Taggle Gypsy" som duo. 80-tallsanthemet "Don't Bang the Drum", strippet ned til fele og piano, blir sunget med imponerende pasjon av mannen som skrev den for tre og et halvt tiår siden.

Og da får man heller tilgi Mike Scott at han velger å bruke verdifull spilletid på den sidrumpede bluesen "Still a Freak".

Finalen blir en forutsigbar triumf: "The Whole of the Moon" føles forbløffende nok ennå ikke utspilt og "Fisherman's Blues" – her med "legendary viking" Askil Holm som gjestevokalist – er og forblir et av rockens mest jublende perfekte øyeblikk.

Og helt til slutt, i det klokken har passert midnatt og man frykter at kommuneoverlege Dagfinn Haarr skal komme løpende med støymåleren sin, drar The Waterboys "How Long Will I Love You?" for liksom bare å understreke hvor gøy de fremdeles synes det er å spille.

Og vi kan ikke annet enn å takke.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.07.18
© Tekst og foto: Roy Søbstad

Kommentarer