Dette er visst tiden for å se Bergman-filmer. Men hvor i alle dager skal man begynne?
14. juli 2018 ville Ingmar Bergman ha fylt 100 år. Av den grunn har jeg i lengre tid tenkt på å skrive om ham her – hva slags filmspalte er det som ikke nevner jubileet til et av mediets aller største navn? – men så langt har det alltid endt med at jeg har grublet og tvilt og valgt å ta opp noe helt annet.
For det første vil jeg ikke utgi meg for å være noen slags Bergman-ekspert.
Helt blank er jeg vel å merke ikke: Jeg har sett omtrent et titalls av den svenske mesterens filmer, jeg har sett et antall tv-programmer og dokumentarer, jeg har lest både hans egen memoarbok "Laterna magica" (1987) og datteren Linn Ullmans selvbiografiske roman "De urolige" (2015).
Men med tanke på at Ingmar Bergman sto bak nærmere 80 filmer og tv-produksjoner – samt, ikke minst, den enorme kulten som eksisterer rundt verkene hans og ham som person – føles dét sørgelig utilstrekkelig.
For det andre lurer jeg på hvor godt filmene hans egentlig har holdt seg.
Temaene Bergman alltid vendte tilbake til – kvinner og menn, foreldre og barn, normalitet og galskap, godt og ondt, Guds uutholdelige fravær – vil selvsagt forbli relevante så lenge mennesker eksisterer. Men jeg har en mistanke om at hans tenksomme, langsomme og helt ironifrie form kan virke fremmed for et publikum som ellers forholder seg til lettkjøpte kicks på Snapchat og YouTube.
Nysjerrige burde for all del ikke la seg skremme fra å oppsøke klassikere som "Det syvende segl" (1957) – hvor det ikoniske bildet av Max von Sydow som spiller sjakk med Døden kommer fra – den mer eksperimentelle "Persona" (1966) eller det opprivende samlivsdramaet "Scener fra et ekteskap" (1973).
Den enkleste inngangen til Bergmans verden tror jeg likevel "Fanny og Aleksander" (1982) vil være.
"Fanny og Aleksander", som finnes i både spillefilmversjon og som fem timer lang tv-serie, åpner med det morsomste, mest overdådige juleselskapet du aldri har fått være med på, bare for brått og brutalt å endre karakter når barna i filmens tittel havner i varetekten til en prest med klare sadistiske trekk.
Alle de arketypiske Bergman-temaene er med i denne historien, men aldri behandlet han dem på mer lekent eller gripende vis. "Fanny og Aleksander" er film som pur, forheksende magi.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 02.08.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Bertil Guve i "Fanny og Aleksander": SF Studios
Kommentarer
Legg inn en kommentar