Gamle spøkelser får nytt liv i Netflix-serien "The Haunting of Hill House".
Mitt livs mest intense filmopplevelse hadde jeg en gang på første halvdel av 1980-tallet. Da viste svensk tv – eller var det nattkinoen på NRK? – den klassiske spøkelsesfilmen "The Haunting" fra 1963.
I den er det en scene hvor de to kvinnelige hovedpersonene, Eleanor og Theo, kryper sammen i en stor seng, mens noe som kan være et spøkelse leter etter dem i korridoren utenfor. Men vi ser ingenting. Alt vi hører er lyden. "Booom! Booom!" drønner det, snart høyt og nært, snart lavere og lenger unna, snart på vei tilbake igjen. "Bom! Bom! Bom!"
Til slutt stopper det som kan være et spøkelse rett utenfor soverommet.
Så, sakte, men sikkert, begynner soveromsdøren å bule innover.
Synet av den konvekse døren – hvor et eller annet ondsinnet befant seg på den andre siden – var så uventet og så umulig, at min 10–12 år gamle hjerne var nær ved å kortslutte der jeg satt i sofaen.
Kanskje var dét selve øyeblikket da min interesse for skrekkfilm ble vekket.
Her om dagen så jeg "The Haunting" om igjen for første gang på mange år. Den viste seg – riktig nok på et litt sånn gammelmodig, ikke veldig skummelt vis – å være svært severdig ennå.
Grunnen til at jeg hadde funnet frem den gamle dvd-en min igjen, var at en helt ny, 10 episoder lang tv-versjon for et par uker siden dukket opp på Netflix.
I denne versjonen, som i likhet med Shirley Jacksons opprinnelige roman heter "The Haunting of Hill House", blir historien kraftig utbrodert. Nå handler den ikke lenger så mye om et hjemsøkt gammelt hus, som den handler om menneskene som er blitt traumatisert av å bo der.
En gruppe søsken kommer sammen etter at den yngste søsteren har begått selvmord, og – gjennom en intrikat vev av tilbakeblikk og hendelser sett fra forskjellige synsvinkler – lærer vi hva som har gjort dem til det de er. Det skal vise seg å være mer enn bare spøkelser, for å si det sånn.
Ta det fra en som ble skuffet av både "American Horror Story" og "Castle Rock": Dette er på én og samme tid det skumleste og mest følelsesmessig engasjerende du kan se på tv akkurat nå.
Den nærmest ekstatiske fryktfølelsen jeg fikk da døren begynte å bule innover i "The Haunting", har serien riktig nok ikke klart å gi meg. Men den har jeg da også bare opplevd én eneste gang.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 25.10.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "The Haunting of Hill House": Steve Dietl/Netflix
Kommentarer
Legg inn en kommentar