Årets beste filmer 2018


1. The Shape of Water
USA 2017
Regi: Guillermo del Toro

Guillermo del Toro lager eventyr for voksne. Filmene hans – se for eksempel den moderne klassikeren «Pans labyrint» (2006) eller undervurderte «Crimson Peak» (2015) – utspiller seg i en verden som ofte er bisarr og noen ganger skremmende, men som også har stort rom for skjønnhet. «The Shape of Water» kan godt bli stående som den ultimate Guillermo del Toro-filmen.

Baltimore, tidlig 60-tall: Stumme Elisa (nydelig spilt av Sally Hawkins) jobber som vaskehjelp på topphemmelig laboratorium, støter på mystisk sjøskapning – halvt mann, halvt amfibie – som holdes fanget der, søt musikk oppstår.

«The Shape of Water» er en spennende røverhistorie fra Den kalde krigen. Den er en nostalgisk hyllest til det gamle Hollywood. Den er en melankolsk fortelling om jakten på kjærligheten. Den er en visuell nytelse i blått og grønt med illevarslende innslag av rødt.

Legg så til at filmen også er temmelig ublu erotisk, og vi har å gjøre med et genuint gripende, aldeles nydelig realisert eventyr for voksne.


2. Utøya 22. juli
Norge 2018
Regi: Erik Poppe

Det er bare syv år siden den uvirkelige dagen da 69 helt vanlige, helt forsvarsløse norske ungdommer ble brutalt drept på en øy i Tyrifjorden.

Regissør Erik Poppe prøver ikke å tolke det som skjedde. Han setter heller ingenting i kontekst og morderen gir han oss bare et par korte, uklare glimt av. I stedet fanger han følelsen av å være midt oppe i marerittet.

«Utøya 22. juli» utspiller seg i sanntid. I 72 minutter henger vi i hælene på Kaja (Andrea Berntzen) mens hun løper for livet, krymper seg i dødsangst og desperat leter etter søsteren sin. Og hele tiden i bakgrunnen: skuddene, skrikene.

Det er mer enn bare nervepirrende. Det er mer enn bare hjerteskjærende. Det er knapt til å holde ut.


3. Grensen
Sverige 2018
Regi: Ali Abbasi

Tina (spilt av Eva Melander) er annerledes. Hun har grove trekk, virker mer avslappet sammen med dyr enn med mennesker og kan lukte om folk er redde eller prøver å skjule noe. Det siste kommer godt med i jobben hennes som tollbetjent. Der treffer hun også en mann som deler hennes særegenheter.

Denne historien kunne ikke ha vært skrevet av andre enn den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist. Akkurat som filmatiseringen av hans «La den rette komme inn» (2008), finner "Grensen" sted i en virkelighet hvor det hverdagslige og lett gjenkjennelige når som helst kan flyte over i noe underlig og kanskje overnaturlig.

Og nok en gang skildrer Lindqvist utenforskap på ømmest tenkelige vis.


4. Hereditary
USA 2018
Regi: Ari Aster

«Hereditary» er den eneste av årets filmer jeg har sett to ganger. Jeg måtte sjekke om den gjorde like sterkt inntrykk andre gang. Det gjorde den.

Alle forsøk på å beskrive «Hereditary» vil få den til å høres ut som en hvilken som helst grøsser. Handlingen – en familie har nettopp gravlagt mormor når uforklarlige ting begynner å skje – kunne knapt ha vært mindre original, og tropene filmen benytter seg av – barnetegninger, okkulte symboler, avkappede hoder – er blant sjangerens mest utbrukte.

Det handler om atmosfære. Fra første bilde av er «Hereditary» som gjennomtrukket av død og sorg og en følelse av at et eller annet må være fryktelig, fryktelig galt. Jeg gruer meg til å se den igjen.


5. The Florida Project
USA 2017
Regi: Sean Baker

Første halvdel av «The Florida Project» var det mest livsbejaende jeg så på kino i år.

På et motell utenfor Walt Disney World i Florida får seks år gamle Moonee og vennene hennes livet nederst på den amerikanske rangstigen til å fremstå i et nærmest magisk skjær. De bommer penger, gugger på biler og viser fingeren til rikinger i helikopter.

Frihetsfølelsen underbygges av filmens løse, dokumentaraktige form. Det er som om noen bare har sluppet et kamera ned i dette minisamfunnet og latt det stå til.

Men veien fra fri oppdragelse til omsorgssvikt er noen ganger kort. Og om første del av «The Florida Project» fikk hjertet mitt til å slå litt fortere, fikk avslutningen det til å stoppe helt opp.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.12.18
© Roy Søbstad

Kommentarer