Dampdrevet dystopi

Mortal Engines
USA 2018
Regi: Christian Rivers
Manus: Fran Walsh, Peter Jackson, Philippa Boyens
Skuespillere: Hera Hilmar, Hugo Weaving, Stephen Lang, Robert Sheehan
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

I science fiction-filmen «Mortal Engines» avhenger fremtiden nok en gang av tapre ungdommer.

Noen tusen år etter vår tid og noen hundre år etter den store katastrofen, er det «De vestlige rovbyenes epoke»: Gigantiske byer på hjul ruller rundt i ødelandet som en gang var Europa på jakt etter mindre byer de kan slakte for ressurser.

Disse byene – skranglete, dampdrevne gigakonstruksjoner som ser ut til å være tegnet av en megaloman Reodor Felgen – er det beste, mest fantasieggende med «Mortal Engines». Så snart filmen kommer ordentlig i gang, er vi over i det etter hvert velkjente landskapet til tenåringsdystopiene «The Hunger Games», «The Maze Runner» og «Divergent»: Vi har en mystisk ung heltinne (Hera Hilmar), vi har en søt ung helt (Robert Sheehan) og vi har en ordentlig kulten wannabe-diktator (Hugo Weaving) som må overvinnes. Mot slutten lånes det også temmelig skamløst fra «Star Wars: Episode IV – A New Hope» (1977).

Undertegnede begynte småkjede seg så snart «Mortal Engines»-verdenen var etablert og det ble tydelig hvilken vei historien bar. Det er ikke dermed sagt at målgruppen – som både er adskillig yngre og adskillig mer eventyrlysten – kommer til å gjøre det samme.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.12.18
© Roy Søbstad