Iskald isprinsesse

Sonja
Norge 2018
Regi: Anne Sewitsky
Manus: Mette Marit Bølstad, Andreas Markusson
Skuespillere: Ine Marie Wilmann, Pål Sverre Hagen, Eldar Skar, Valene Kane
Aldersgrense ikke oppgitt

TERNINGKAST 3

Var Sonja Henie virkelig så kjip som filmen om henne gir inntrykk av?

At livet til Sonja Henie (1912–1969) – kunstløperess, hollywoodstjerne og en god kandidat til mest berømte nordmann noen sinne – er vel verdt å lage film om, sier seg i grunnen selv. Om «Sonja» er den filmen Sonja Henie har fortjent, er et helt annet spørsmål.

Bildene er tidvis riktig lekre. Ine Marie Wilmann («De nærmeste») er overbevisende som Henie. Bruken av rock, hip hop og elektronika gir enkelte sekvenser en velkommen touch av noe dristig og uforutsigbart. Det springende punktet er bildet som tegnes av Sonja Henie selv.

Undertegnede vet ikke hvordan hun var som menneske. Men skal vi tro denne ofte harelabbete fremstillingen, var hun et eneste stort, selvsikkert glis så lenge karrieren var på vei oppover, og sutrete og slem under hele den lange, fullstendig selvforskyldte nedturen. Man rekker å bli grundig lei av henne før én time og 57 minutter er gått, for å si det sånn.

Nå er det i og for seg prisverdig at regissør Anne Sewitsky («De nærmeste», «Sykt lykkelig») ikke har falt for fristelsen til å lage enda en norsk heltehistorie. Vi har saktens sett nok slike de siste årene. Men en gripende film er «Sonja» ikke blitt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.12.18
© Roy Søbstad