Herrejemini, så mye bråk det har vært med Lars von Trier opp gjennom.
Denne uken er det norsk premiere på Lars von Triers «The House That Jack Built». Som von Trier-filmer flest kommer den med en forhistorie om bråk og oppstandelse: Da filmen først ble vist under filmfestivalen i Cannes i fjor vår, forlot et hundretalls publikummere salen i sjokk og sinne.
Scenen som skal ha forårsaket massevandringen, er en hvor hovedpersonen, en seriemorder spilt av Matt Dillon, skyter to små barn med jaktrifle.
Alt er med andre ord som det pleier å være i Lars von Trier-land.
I «Antichrist» (2009) var det noen grusomme kastreringer som førte til bråk, i «Idiotene» (1998) og «Nymphomaniac» (2013) var det den autentiske sexen.
Og i de tilfellene hvor filmenes innhold ikke har vært egnet til å sjokkere, har von Trier skapt skandale ved ganske enkelt å være, vel, von Trier.
Lanseringene av «Dancer in the Dark» (2000) og «Dogville» (2003) handlet i stor grad om hvordan han hadde behandlet hovedrolleinnehaverne Björk og Nicole Kidman. Førstnevnte kunne fortelle historier om seksuell trakassering og offentlige ydmykelser, sistnevnte om en regissør som var full og ufin under middager og tok av seg alle klærne under prøver.
Lars von Trier skal antakelig være sjeleglad for at #metoo-kampanjen kom i gang først en 15 års tid senere.
Størst overskrifter skapte von Trier likevel den gangen han, under lanseringen av «Melancholia» i Cannes i 2011, erklærte at han var nazist. Det var åpenbart en spøk – en flau og dårlig spøk spontant fremført av en deprimert og beruset mann – men ledelsen tok den alvorlig nok til å nekte dansken adgang til festivalen de påfølgende årene.
I tilfellet von Trier er det kort sagt mer eller mindre umulig å skille mellom filmene, filmskaperen og kontroversene. Og sånn må det antakelig være: Hvis Lars von Trier ikke hadde fått være Lars von Trier fullt og helt – barnslig, selvopptatt og oppmerksomhetssyk; leken, uforutsigbar og alltid klar for å pushe grenser – ville vi neppe ha fått flere Lars von Trier-filmer.
Og drøyt fire tiår etter at han debuterte, har mannen fortsatt til gode å lage en film det er mulig å stille seg likegyldig til. I vår stadig mer strømlinjeformede verden er dét noe man ikke skal kimse av.
«The House That Jack Built» er anmeldt på dagens filmsider.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.01.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra en promoplakat for «The House That Jack Built»: The Einstein Couple/Casper Sejersen/Zentropa
Kommentarer
Legg inn en kommentar