Filmblogg: Fasit for Oscar-utdelingen


Sørlandsjuryen er klar: Ja til «Roma», nei til «Bohemian Rhapsody».

Natt til mandag er det duket for den 91. Oscar-utdelingen. Og selv om jeg ikke bryr meg nok til å se tv-overføringen direkte – og dessuten må tidlig opp for å anmelde nye filmer – har jeg klare oppfatninger om hvilke titler som burde vinne og hvilke som ikke burde gjøre det.

For det første mener jeg at Netflix-produserte «Roma» fortjener stort sett alle prisene den er nominert til: beste film, beste regissør (Alfonso Cuarón), beste originalmanus, beste foto og beste lydmiks.

Selv fikk jeg ikke somlet meg til å se dette slående vakre stykket filmkunst i tide til å inkludere det på min årsbesteliste for 2018. Men det hadde fortjent en plassering helt i toppen.

Hvis «Roma» ikke skulle vinne prisen for beste originalmanus, må den gjerne gå til Paul Schrader for hans «First Reformed». Med dette blodseriøse, eksistensielle dramaet slutter min gamle helt på mange måter sirkelen han påbegynte med «Taxi Driver» for snart 45 år siden.

Hvis «Bohemian Rhapsody» eller «Black Panther» vinner beste film, vil det derimot være en skandale av betydelige proporsjoner. Førstnevnte kan bare ha blitt nominert fordi også akademiet elsker Queen og sistnevnte fordi den tilfører det slitne superheltformatet en politisk korrekt afrikansk tvist. Begge er til syvende og sist middelmådige filmer.

Beste sang kommer til å bli vunnet av Lady Gaga og Bradley Cooper for «Shallow» fra «A Star Is Born». Og, for all del, det er greit. Det kuleste, mest smakfulle valget ville likevel ha vært «When a Cowboy Trades His Spurs for Wings», skrevet av Gillian Welch og David Rawlings, fra Coen-brødrenes ujevne «The Ballad of Buster Scruggs».

Beste soundtrack burde gå til Nicholas Britell for hans magnifikke musikk til «If Beale Street Could Talk». (At regissør Barry Jenkins ikke er nominert for samme film, synes jeg forresten er veldig underlig.)

Å velge beste skuespiller er alltid vanskelig. Men hvis Glenn Close får prisen for sin stoiske innsats i «The Wife» – eventuelt Olivia Colman for fremstillingen av den halvgale dronning Anne i «The Favourite» – og Christian Bale for sin demoniske visepresident Dick Cheney i «Vice», kommer jeg ikke til å protestere på det.

PS! Husk at det er egentlig er noe tull å skulle kåre vinnere innenfor kunst.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.02.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «Roma»: Netflix

Kommentarer