Hvite menn som pusher 50

Kristopher Schau i The Dogs

Hans Egil Løe og Terje Winterstø Røthing i Skambankt

Skambankt + The Dogs
Support: Blomst
Tid: Fredag 15. februar
Sted: Kick Scene, Kristiansand
Publikum: ca. 600 (utsolgt)

TERNINGKAST 5

I 2019 er det halvgamlinger som Skambankt og The Dogs som holder rocken i live.

Det er ikke sikkert at rocken er døende. Men den har helt klart sett bedre dager. Ingen nye artister blir lenger ordentlig store. De gamle er enten døde eller på avskjedsturné. På radioen og listene er det ikke annet enn hip hop og pop å høre. Og når var egentlig forrige gang noe av varig betydning skjedde? Var det da The White Stripes dukket opp for snart 20 år siden? Eller var det 10 år før dét igjen, da Nirvana plutselig ble så store? Lenge siden er det i hvert fall.

Og kom ikke her med Greta van Fleet. Enda en Led Zeppelin-kloning kommer ikke til å forandre noen verdens ting.

Sånt noe går en del av oss aldrende rockere rundt og tenker på og bekymrer oss for. Heldigvis finnes det en del andre aldrende rockere som faktisk gjør noe med saken.

The Dogs må være landets mest fysiske band på denne siden av Honningbarna. Men det å få honningungen Edvard Valberg i hodet virker betraktelig mindre ubehagelig enn å bli tråkket på av den svette, brølende, drøyt to meter høye, nærmere 50 år gamle Dogs-vokalisten Kristopher Schau.

Allerede i første linje av åpningslåten «Let's Start a Riot» forserer Schau barrikadene og synger tilbake til bandet fra midt i publikum. De fem instrumentalistene – alle selvsagt kledd i sort med de hvite kragene som får dem til å se ut som begravelsesagenter – lar seg ikke affisere, men banker ufortrødent ut sin mannevonde garasjerockvariant helt uavhengig hva frontmannen måtte finne på.

Den timelange, svært underholdende seansen avrundes med temaet fra «Cheers» og klemmer til alle som vil ha. The Dogs: kontaktsøkende til det siste.

Mens Oslo-rockerne flørter med anarki og kaos, kjører Skambankt fra Jæren rene, stramme linjer.

De beste låtene deres – jeg holder en knapp på «O dessverre» og «Vår bør» – innbyr til allsang og mosh pits i like monn. Den som får live-debuten sin i kveld rendyrker de mer episke og melodiske sidene deres. At stemmen til Terje Winterstø Røthing i blant virker nær ved å briste – Røthing har passert de 40, han også – svekker ikke inntrykket av en mer eller mindre ufeilbarlig hardrockmaskin.

Kvelder som denne er ikke nok til å gi meg tilbake troen på rock som massefenomen. Men de viser hvor mye moro det ennå er mulig å skape med trommer, bass og gitar.

Og man kan jo alltids håpe at noen av de yngre i salen vil plukke opp hansken.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.02.19
© Tekst og foto: Roy Søbstad (47 og et halvt)