Skisseaktig kunstnerportrett

Van Gogh – At Eternity's Gate
USA/England/Frankrike/Sveits 2018
Originaltittel: At Eternity's Gate
Regi: Julian Schnabel
Manus: Jean-Claude Carrière, Louise Kugelberg, Julian Schnabel
Skuespillere: Willem Dafoe, Rupert Friend, Oscar Isaac, Mads Mikkelsen, Mathieu Amalric, Emmanuelle Seigner
Musikk: Tatiana Lisovkaia
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 4

«Van Gogh – At Eternity's Gate» tegner et post-impresjonistisk bilde av en stor post-impresjonist.

Visse ting i livet til Vincent van Gogh vil alltid være åpne for spekulasjon. Omstendighetene rundt det antatte selvmordet, for eksempel, er og forblir uklare, og det er også umulig å si noe sikkert om hvordan psyken og kunsten hans påvirket hverandre. Antakelig er det derfor det stadig blir laget nye filmer om ham.

I «Van Gogh – At Eternity's Gate», som kommer mindre enn ett år etter den på alle måter ulike «Loving Vincent», tegner regissør Julian Schnabel («Basquiat», «Dykkerklokken og sommerfuglen») en løs, nærmest impresjonistisk skisse av de siste par årene i den nederlandske malerens liv.

Vi følger van Gogh (spilt med sedvanlig dedikasjon og karisma av Willem Dafoe) på kneiper og galehus, i samtale med broren Theo (Rupert Friend) og kollegaen Paul Gauguin (Oscar Isaac) og på hvileløs jakt etter stadig nye jorder, skoger og solnedganger han kan male.

Det er mye å beundre ved «Van Gogh – At Eternity's Gate» – ikke minst viljen til å trenge inn i den kunstneriske prosessen – men samtidig kan man oppleve at filmens til tider pretensiøse tone kommer i veien for innlevelsen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.02.19
© Roy Søbstad