Denne måneden er det 20 år siden en av filmhistoriens viktigste regissører døde. Han er ikke blitt det spor mindre relevant med tiden.
Navnet Kubrick er i seg selv nok til å skape lange rekker av tanker og assosiasjoner.
Fra debuten med «Fear and Desire» i 1953 til han fullførte «Eyes Wide Shut» bare dager før han døde 7. mars 1999, rakk ikke newyorkeren Stanley Kubrick å lage mer enn 13 filmer. Men aldri har vel en filmskaper dekket mer mark med så få titler.
På sitt umiskjennelig usentimentale vis tok han for seg vold i «A Clockwork Orange» (1971). Han gjorde det samme med seksualitet i «Lolita» (1962) og «Eyes Wide Shut». «Ærens vei» (1957), «Dr. Strangelove» (1964) og «Full Metal Jacket» (1987) er like deler lattermilde og rystende oppgjør med krigens galskap. «2001: En romodyssé» (1968) handler – i den grad dette uutgrunnelige prosadiktet av en film kan sies å ha en handling – om intet mindre enn menneskehetens utvikling og plass i universet.
Sjangerfilmer laget Kubrick også. «The Killing» (1956) er streit film noir. «Spartacus» (1960) er streit historisk drama. «Barry Lyndon» (1975) er litt mindre streit historisk drama. «Ondskapens hotell» (1980) er rett og slett en av tidenes beste skrekkfilmer.
Og har noen regissør stått bak flere uforglemmelige scener eller enkeltbilder?
Knokkelen som kastes opp i luften og blir forvandlet til en satelitt i «2001: En romodyssé». Voldsmannen Alex som stirrer på oss over et glass «Milk Plus» i «A Clockwork Orange». Drillsersjant Hartmans nedsabling av rekruttene i «Full Metal Jacket». Heisdørene som åpner seg og blodet som fosser ut i «Ondskapens hotell». Major Kong som rir på atombomben i «Dr. Strangelove». «Jeg er Spartacus!»-koret i «Spartacus».
Det er øyeblikk man ganske enkelt ikke glemmer.
Stanley Kubrick er blitt beskyldt for veldig mye rart opp gjennom årene. Han var mer opptatt av teknologi og ideer enn av mennesker, sies det. Men jeg vet ikke, jeg.
Det er vanskelig å tenke seg at filmene hans hadde tålt like mange gjensyn – og det er få filmer jeg har sett flere ganger enn «2001: En romodyssé» og «Ondskapens hotell» – hvis det ikke hadde ligget noe mer bak.
Dessuten vil jeg påstå at et klart, analytisk og gjerne ironisk blikk ofte kan gi større innsikt og skape større innlevelse enn mye av det lettkjøpte føleriet vi ellers blir utsatt for. Og dét gjelder både i kinosalen og i livet forøvrig.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.03.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Keir Dullea i «2001: En romodyssé»: Cinematekene
Kommentarer
Legg inn en kommentar