Den beste Tarantino-filmen kan være den ingen snakker om.
Denne uken har Sirkus Tarantino nok en gang tatt over filmfestivalen i Cannes. Oppstyret gir meg en unnskyldning til å fremme følgende potensielt upopulære påstand: Quentin Tarantino er en filmskaper som aldri har oppfylt sitt fulle potensial.
Det er ikke så lett i dag, rundt regnet 25 år senere, å huske hvor forfriskende de første filmene hans var da de kom.
Allerede debuten «Reservoir Dogs» (1992) var breddfull av alt vi skulle lære oss å forvente av en Tarantino-film: kul musikk, smart dialog, originale karakterer, populærkulturelle referanser, en nonchalant holdning til voldsbruk og en struktur som gjorde den egentlig enkle handlingen uforutsigbar og engasjerende.
«Pulp Fiction» (1994) var mer av det samme, bare enda bedre.
Som 90-tallist er jeg veldig glad i disse filmene. Og jeg er fremdeles ikke lei av å høre entusiasten Tarantino dosere om gamle klassikere, obskure sjangerfilmer og, vel, all slags film egentlig. Men jeg har ærlig talt gått litt trett av det han lager selv.
Filmer som «Kill Bill» (2003/2004), «Django Unchained» (2012) og «The Hateful Eight» (2015) føltes som begivenheter da de kom, men har vist seg å ikke tåle like mange gjensyn som de første.
Problemet, slik jeg ser det, er todelt. Tarantino er for det første mye flinkere til å skrive enkeltscener enn til å fortelle lengre historier. For det andre later han ikke til å ha noe på hjertet ut over at det er fett med film og rock og sånn.
Ta Andre verdenskrigseposet «Inglorious Basterds» (2009). Det har to–tre scener – fremst blant dem oberst Landas nesten uutholdelig intense avhør av den franske bonden – som er så mesterlige at vi glemmer hvor tøvete flere av de andre er.
Og finalen, hvor Hitler og resten av toppene i Det tredje riket blir sprengt i luften mens de er på kino, banker inn hva «Inglorious Basterds» til syvende og sist er: nok en Tarantino-film som handler om, joda, film.
Nei, jeg slår heller et slag for den litt bortglemte «Jackie Brown» (1997). Vår manns tredje – interessant nok den eneste han har adaptert fra andres materiale – er en elegant fortalt krim og en varm karakterstudie, og pekte ut en mer moden retning han beklageligvis valgte å ikke følge.
Quentin Tarantinos nye film, «Once Upon a Time in Hollywood», hadde premiere i Cannes denne uken og kommer på norsk kino 16. august.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.05.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Pam Grier i «Jackie Brown» (1997)
Kommentarer
Legg inn en kommentar