Når det finnes så mye å velge i, er det ingen grunn til at alle skal se på det samme.
Jeg er en av disse irriterende særingene som ikke følger med på «Game of Thrones».
Det er ikke fordi jeg synes serien er dårlig. De fire første episodene var helt OK, de. Men så mistet jeg av en eller annen grunn tråden – kanskje var det noe annet som fristet mer eller kanskje noe skjedde i det virkelige liv – og jo lenger jeg ventet med å se videre, jo mindre fristende ble det å sette i gang. Jeg er for gammel til å sette av flere døgn til tv-serier som bare gjør et OK førsteinntrykk.
Dessuten er det jo så mye bra å se. Her er de beste seriene jeg har brukt tid på i det siste.
«Trust» (HBO og Netflix): I disse «true crime»-tider føles det nesten litt frekt med en serie som tør å være kreativ i sin omgang med fakta. Og med en endeløs rekke uforutsigbare tvister, Danny Boyle («Trainspotting») bak kamera og en djevelsk opplagt Donald Sutherland i rollen som den søkkrike J. Paul Getty, går denne kidnappingshistorien de fleste forsøksvis sannferdige dokumentarer en høy gang.
«Veep» (HBO): Armando Iannucci («The Death of Stalin») er regjerende verdensmester i beksort politisk satire. Og i den syv sesonger lange serien om karrierepolitiker Selena Meyer (Julia Louis-Dreyfus) overgår han seg selv både hva «fargerik» språkbruk og generell illusjonsløshet angår.
«What We Do in the Shadows» (HBO): Denne liksom-«reality»-serien, skapt av Jemaine Clement fra alltid festlige Flight of the Conchords, følger livene til en gruppe vampyrer som prøver å finne sin plass i den moderne verden. Min favoritt er den akutt sjarmløse «energi-vampyren» Colin.
«Killing Eve» (HBO): Eve (Sandra Oh) er en supersmart agent. Villanelle (Jodie Comer) er en psykopatisk leiemorder. Og «Killing Eve» må – med sin lettbente tone og et knippe av de kuleste kvinneskikkelsene på tv – være selve definisjonen på «binge»-vennlig.
«My Brilliant Friend» (HBO): TV-versjonen av Elena Ferrantes roman kan føles som filmet teater – karismatiske italienske skuespillere mot fargeløse kulisser – men er likevel en sjeldent engasjerende skildring av oppvekst og vennskap.
«After Life» (Netflix): Ricky Gervais har vært ujevn siden «The Office» ble avsluttet i 2003. Men med serien om den bitre enkemannen Tony har han endelig fått til det som nok har vært målet hele tiden: å lage noe som på samme tid er morsomt, grenseoverskridende og ordentlig, oppriktig rørende.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.05.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Ricky Gervais i «After Life»: Natalie Seery/Netflix
Kommentarer
Legg inn en kommentar