Ane Brun og Kristiansand Symfoniorkester
Tid: Lørdag 15. juni
Sted: Konsertsalen i Kilden
Publikum: ca. 1030 (utsolgt)
TERNINGKAST 5
Lørdag kveld gikk Ane Brun og Kristiansand Symfoniorkester fra Monteverdi til Beyoncé som om dét var den naturligste ting i verden.
Første gang Ane Brun opptrådte i Kristiansand, under Bylarm i 2002, var det alene med kassegitaren på puben DownTown. Det skal ha vært en fantastisk konsert.
Fantastisk er Brun 17 år senere også, men rammen om konserten kunne knapt ha vært mer annerledes. Med seg til storsalen i Kilden har den Molde-fødte, Stockholm-bosatte artisten både sitt svenske band, dirigenten Hans Ek og samtlige 70 musikere i Kristiansand Symfoniorkester. Det er trangt der oppe på scenen, for å si det sånn.
Settingen åpner ikke akkurat for improvisasjon og spontane innfall. Så er da også kveldens repertoar annonsert på forhånd i et eget programhefte og ligger dessuten arrangementsmessig tett opptil fjorårets konsertalbum «Live at Berwaldhallen».
Til gjengjeld er det ikke noe å si på spennvidden i låtmaterialet.
Ikke bare har Ane Brun oversatt den italienske 1600-tallskomponisten Claudio Monteverdis «Lamento Della Ninfa» og tonesatt Shakespeares sonett nr. 138 – den som heter «When My Love Swears That He Is Made of Truth», i tilfelle du skulle ha glemt – men hun gjør også Björks «Jóga» og Beyoncés «Halo» til sine egne. Den slags vitner talent, åpenhet og selvtillit i like monn.
Av Bruns egne er det de mest dramatiske – «The Light From One», «Directions» og avsluttende «Undertow» – som vinner mest på å få den fulle symfoniske behandlingen. Det følsomme blir mer følsomt, det dramatiske blir uhyre dramatisk.
Alt bindes sammen av den umiskjennelige stemmen: bevrende, nesten fugleaktig skjør, men likevel full av urokkelig vilje. Ane Brun er en av disse vokalistene som alltid liksom synger fra innsiden av sangene.
Og når stemningen står i fare for å bli vel høytidelig, bryter hun den opp med et avvæpnende smil, en selvironisk bemerkning og nok en runde applaus til orkester og crew. En dyktig danser er damen sannelig også.
Man forlater Kilden følelsesmessig utladet, men med et smil om munnen og noen fine, snirklete melodier i hodet.
PS! Er det likevel lov å ønske seg en ny kassegitarkonsert neste gang?
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 17.06.19
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar