Dette er dokumentarene som knuser alle illusjoner om popstjernelivet.
Filmer om pop- og rockstjerner er i skuddet for tiden. Queen-biografien «Bohemian Rhapsody» var en av fjorårets publikumsvinnere. «Rocketman», som tar for seg Elton John, kan komme til å bli det samme i år. På Netflix herjer Mötley Crüe i «The Dirt».
Alle disse filmene har til felles at de tar seg store friheter med sannheten. Man kan faktisk argumentere for at de forteller akkurat den samme historien: Først går det bra med artistene, så går det dårlig en stund og til slutt går det bra igjen. Hele poenget er at vi skal forlate kinosalen med en god følelse.
Men ting ender ikke alltid godt i musikkbransjen. Hardt arbeid er ingen garanti for suksess og suksess er ingen garanti for lykke. Her er et knippe dokumentarer fra popens skyggesider.
«Anvil! The Story of Anvil» (2008): Det handler om å aldri, aldri gi opp. Mens flere av deres samtidige på 80-tallet, for eksempel Metallica, gikk videre til rikdom og berømmelse, turnerer Anvil fortsatt i varebil og spiller på puber. Slikt blir det tragikomisk film av.
«Searching for Sugar Man» (2012): Artist gir ut et par plater. Få eller ingen bryr seg. Artist forsvinner. To–tre tiår senere tror alle at han er død, men platene hans har fått uventet betydning på et uventet sted og to fans setter seg fore å finne artisten igjen. Denne er nesten for god til å være sann.
«Burn the Place You Hide: A film About St. Thomas» (2016): Thomas Hansen fra Oslo var en begavet låtskriver, men slet hele sitt korte liv med psykiske problemer. Her blir historien hans kjærlighetsfullt fortalt av de som kjente ham best.
«Kurt Cobain: Montage of Heck» (2014): Kurt Cobain ble den siste virkelig ikoniske rockstjernen. Denne intime dokumentaren viser hvorfor Nirvana-frontmannen – like plaget og sårbar som talentfull og karismatisk – fortsatt appellerer til unge mennesker 25 år etter sin død.
«Amy» (2015): Berømmelse er ikke noe for alle. For Amy Winehouse sin del førte den ikke med seg annet enn forvirring, selvdestruktivitet og en alt for tidlig død. «Amy» dokumenterer både undergangen og hvilket talent vi mistet.
«Whitney: Can I Be Me» (2017): Whitney Houston hadde alt – skjønnhet, formidabel stemmeprakt og hele verden for sine føtter – men skal vi tro denne usigelig triste dokumentaren, var hun alltid dømt til et tragisk endelikt.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.06.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Whitney Houston i «Whitney: Can I Be Me»: Tour de Force
Kommentarer
Legg inn en kommentar