Madrugada
Tid: Fredag 19. juli
Sted: Ravnedalen i Kristiansand
Publikum: 4500 (utsolgt)
TERNINGKAST 5
Madrugada innfridde alle forventninger da gjenforeningsturneen deres endelig nådde Kristiansand fredag kveld.
Førsteinntrykk: De ser forbasket kule ut.
Madrugada var alltid velkedde, ikke minst til norsk rockband å være, men i voksen alder klarer de å få både lisseslips og skinnbukser, såvel som seriøse, sorte dresser, til å fungere. Og så, i det de begynner å spille, tenker man at dette låter jammen ordentlig fett også.
Åpningsnummerne «Vocal» og «Belladonna» hører til blant de definitive Madrugada-låtene: tunge, seige, stinne av en veldig nordisk form for melankoli. Med «Higher» får konserten sitt første skudd av drama.
Alle disse sangene er hentet fra Madrugadas debutalbum «Industrial Silence». Det har 20-årsjubileum i 2019 – en sånn faktaopplysning som får en del av oss til å kaste bekymrede blikk i speilet – og det nylig gjenoppståtte bandet skal bruke brorparten av kvelden til å spille samtlige låter derfra.
Rytmeseksjonen, bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen, er den samme som på 90-tallet. Tomrommet etter den avdøde gitaristen Robert Burås fylles av Cato Thomassen og Christer Knutsen. Erland Dahlen bidrar med perkusjon.
Og i front står selvsagt Sivert Høyem, fremdeles like smal og ulenkelig, fremdeles like myndig i røsten, men med adskillig større sceneautoritet enn han pleide å ha. Det er enda en av disse tingene som kommer med alder og erfaring.
«Industrial Silence»-låtene eimer unektelig til dels av pretensiøse, unge menn. Ikke minst tekstene til den 23 år gamle Sivert Høyem kan være tunge å fordøye. Men problemet oppleves mindre live enn på albumet, og en ordsalat som «Norwegian Hammerworks Corp.» bygger seg opp til noen episke klimaks kun de fulleste og mest pratesyke kan unngå å få frysninger av.
Og under ekstrasettet med låter fra andre album, er det som om både band og publikum endelig våkner sånn på ordentlig.
Sikkerstikket «Majesty» får en lang og deilig coda. «The Kids Are on High Street», komplett med stagedivende vokalist, fremstår som det perfekte stykket stadionrock. Den på plate litt unnselige «Valley of Deception» blir en akkurat passe emosjonell avrunding.
«Takk, vi elska dokker,» utbryter en tydelig beveget Sivert Høyem helt til slutt. Han kan umulig unngå å merke at følelsen er gjensidig.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.07.19
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar