Scorsese, De Niro og Pacino har laget film sammen. Vi skrur klokken tilbake til da legendene var unge.
«The Irishman» kan komme til å bli høstens store filmhøydepunkt. Grunnen er ganske enkelt at den er regissert av Martin Scorsese og at Robert De Niro, Al Pacino, Joe Pesci og Harvey Keitel står på rollelisten.
Mange på undertegnedes alder vil nok forbinde disse navnene med 90-tallsfilmer som «Mafiabrødre», «Reservoir Dogs» og «Heat». Men man kan argumentere for at flesteparten av dem hadde sin virkelige storhetstid et par tiår tidligere.
En revolusjon fant sted i Hollywood på slutten av 1960-tallet.
Filmer som «Bonnie and Clyde» (1967) og «Easy Rider» (1969) markerte begynnelsen på en periode hvor det var filmskaperne, og ikke filmstudioene, som hadde kontrollen over det som ble laget.
«Det nye Hollywood» var en brokete forsamling. I tillegg til Scorsese, som slo gjennom med «Taxi Driver» i 1976, snakker vi om regissører som Francis Ford Coppola («Gudfaren»), Brian De Palma («Carrie»), William Friedkin («Exorcisten»), Robert Altman («M*A*S*H») og Roman Polanski («Chinatown»).
Vi snakker også om skuespillere av kaliberet Jack Nicholson, Dustin Hoffman, Gene Hackman, Dennis Hopper, John Travolta og, selvsagt, De Niro og Pacino.
Det alle disse mennene – ja, dette var en påfallende mannsdominert periode – hadde til felles, var at de forsto sin egen samtid og laget filmer som gjenspeilet den. Det skulle være politisk. Det skulle være personlig. Det skulle være sex og dop og rock'n'roll.
Selvsagt kunne det ikke vare.
Da Steven Spielberg og George Lucas, de mer underholdningsorienterte lillebrødrene i «Det nye Hollywood», slapp henholdsvis «Haisommer» (1975) og «Star Wars» (1977), ble den moderne, effektdrevne «blockbuster»-filmen født, og ganske snart hadde studioene tatt tilbake styringen.
Noen av 70-tallsfilmskaperne ble gale, noen er døde, og noen har ikke laget en severdig film på mange år. Martin Scorsese, derimot, er fortsatt på høyden, og når han nå har samlet noen av sin generasjons fremste skuespillere i «The Irishman», er det fristende å se dét som en siste stormarkering fra den gamle gjengen.
Filmen kommer på Netflix utpå senhøsten en gang. Mens vi venter, foreslår jeg å se noen litt bortglemte godbiter som for eksempel Peter Bogdanovichs rørende «The Last Picture Show» (1971), Hal Ashbys fine, rare «Harold and Maude» (1971) og Terence Malicks mørkt poetiske «Badlands» (1973).
Sånne filmer lager de rett og slett ikke lenger.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.08.19
© Tekst: Roy Søbstad / Bilde av Al Pacino og Robert De Niro i «The Irishman»: Netflix 2019
Kommentarer
Legg inn en kommentar