Filmblogg: Frykten for å gå glipp av noe

Nei, du trenger faktisk ikke å ha sett samtlige sesonger av «Orange Is the New Black» for å leve et fullverdig liv.

Du har kanskje støtt på forkortelsen FOMO, du også?

Den står for «Fear of Missing Out», altså «frykt for å gå glipp av noe», og brukes gjerne i forbindelse med sosiale medier. FOMO er en følelse stadig flere av oss har.

Og det er ikke rart at vi er redde for å gå glipp av noe. Det finnes jo bokstavelig talt uendelig mye å gå glipp av.

Har du ikke sett «Toy Story 4» ennå? Hva med andre sesong av «Mindhunter»? Men det nye Tool-albumet har du vel gjort deg opp en mening om nå? Og når skal du sjekke ut den podcasten og den YouTube-kanalen absolutt alle andre følger med på? Og hva gjør du for å stoppe skogbrannene i Amazonas? Og hva skal vi ha til middag? Hallo! Hører du ikke at jeg snakker til deg!

Sånn er det faktisk blitt. Og når tekst, film, bilder og musikk flimrer forbi i en evig strøm, fra vi står opp til vi legger oss, finner noen av oss roen med fysiske objekter.

Jeg for min del liker å la telefonen ligge inne mens jeg tar med meg en bok ut på verandaen. Jeg liker å la strømmetjenester være strømmetjenester og heller se en gammel Hitchcock-film på dvd. Å spille vinylplater og lese tegneseriealbum er også helt topp.

Det er noe med følelsen av papir. Det er noe med lukten av trykksverte. Det er noe med ordentlig innpakning. Det er noe med det å reise seg og gå bort til platespilleren for å skifte side. Det er noe med å slippe å følge stadig nye lenker.

Noen ganger kan jeg til og med, som Odd Børretzen sa, «sitte helt stille og se langsomt inn i veggen».

Nå skal jeg ikke skryte på meg noe. Jeg også bruker mer tid på å scrolle gjennom statusoppdateringer på Facebook enn til å sitte i egne tanker.

Like fullt er jeg overbevist om at det blir stadig viktigere å ha en overlevelsesstrategi i møte med den evig aksellererende informasjonsstrømmen.

Fra kontorvinduet mitt ser jeg ned på et fortau i Kristiansand sentrum. Et stort flertall av de som går forbi snakker i, hører på eller kikker på mobilen sin. Dét er på mange måter vel og bra: Folk kommuniserer med hverandre, de er engasjerte i ting, de lever livene sine.

Men kom ikke her og fortell meg at de ikke også er drevet av frykt, at de er livredde for å gå glipp av noe, at de kunne trenge å koble litt av.

Jeg mener, alle vet vel hva YOLO betyr?

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.09.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Skjermbilde fra Netflix