Paul Schrader er en filmskaper jeg har fulgt i mange år. Faktisk kan jeg huske at jeg så «Light Sleeper» her i Rød sal på Aladdin i 1992 eller -93.
På den tiden var jeg ikke bare veldig mye yngre enn jeg er nå, men jeg var også helt ny i Kristiansand. Og jeg gjorde som man gjør når man er ung og alene i en fremmed by: Jeg gikk mye på kino, jeg hørte på Springsteen og Dylan, jeg leste Solstad og Mykle og jeg grublet på hva det skulle bli av meg her i livet.
Antakelig var dét det perfekte tidspunktet å oppdage Paul Schrader på.
Det var i hvert fall lett å identifisere med den eksistensielle tematikken han tar opp. Hovedpersonene i filmene hans, som stort sett alltid er menn, står overfor viktige veivalg i livet, og valgene de tar, får alltid konsekvenser.
Akkurat dét er en viktig forskjell på filmene til Schrader og de til for eksempel Quentin Tarantino. I Tarantino sine filmer står det som oftest ikke noe på spill. Dramatiske ting skjer, folk dør på spektakulært vis, men det betyr liksom ikke noe, handlingen går bare videre på sitt ironiske, distanserte, innholdsløse vis.
Sånn er det ikke hos Schrader. Filmene hans er ikke ironiske. Alt som skjer har betydning.
(For ordens skyld føles det riktig å nevne at «Taxi Driver» er en av Tarantino sine favorittfilmer.)
(Og i tilfelle noen skulle lure, så er «Taxi Driver» selvsagt regissert av Martin Scorsese, men det var Schrader som skrev manuset.)
Cinemateket har tre Paul Schrader-filmer på programmet i høst: «Light Sleeper» og «Taxi Driver», som jeg allerede har nevnt, og «First Reformed», som vi skal se i kveld.
Disse filmene har mange likheter. Man kan faktisk argumentere for at de er varianter av den samme filmen.
«Taxi Driver» handler om en ung taxisjåfør med hodet fullt av usunne ideer. «Light Sleeper» handler om en middelaldrende dophandler i midtlivskrise. «First Reformed» handler om en prest som ikke lenger klarer å tro på Gud.
Bildet som går igjen i alle tre filmer er av mannen som sitter alene i et rom med en flaske whiskey og skriver ned tankene sine. Og ut fra det han skriver, forstår vi at han står på randen til å gjøre noe drastisk.
Forskjellen på «First Reformed» og de to andre filmene er at Schrader her har skåret både tematikk og estetikk helt ned til essensen.
Med klimakrisen som bakteppe, og i et filmspråk som har mer til felles med for eksempel Bergman enn noe man forbinder med moderne amerikansk film, tar Schrader opp temaer som tro og tvil, etikk og moral, aktivisme og terrorisme.
Noen rene facts om Paul Schrader hører vel også med.
Man må alltid nevne at fyren så sin første film da han var 17 år gammel. Han vokste opp i et strengt kristent hjem hvor det å gå på kino ble sett på som synd.
Sånn sett har han en veldig forskjellig bakgrunn fra Scorsese, Coppola, Spielberg og alle de andre amerikanske regissørene som slo gjennom på 70-tallet. Mens de vokste opp i kinosetet, kom Schrader fra kirkebenken.
Vi må også få med at han opp gjennom årene har skrevet flere manus for den adskillig mer berømte Scorsese: «Raging Bull», «The Last Temptation of Christ» og «Bringing Out the Dead».
Uansett, det er nettopp dette store, eksistensielle alvoret som appellerer til meg ved filmene hans.
Det er ikke dét at jeg ikke setter pris på en real tullefilm. Men som filmanmelder er jeg nødt til å se så utrolig mye fjas. Og da kan det faktisk føles befriende med en film hvor folk i fullt alvor diskuterer spørsmål som «Kan Gud tilgi oss for det vi har gjort med verden?»
Jeg håper dere vil like «First Reformed» like godt som jeg gjør.
Introduksjon til filmvisning på Cinemateket i Kristiansand 26.09.19
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar