Hvor sanne er egentlig alle disse sanne filmene vi ser på kino?
Filmer som gir seg ut for å fortelle den hele og fulle sannheten om kjente mennesker, er tydeligvis noe vi aldri får nok av.
Bare i år har vi fått filmer om så forskjellige folk som J.R.R. Tolkien («Tolkien»), Elton John («Rocketman»), Silvio Berlusconi («Loro»), Neil Armstrong («First Man»), Dick Cheney («Vice»), Mötley Crüe («The Dirt»), Roald Amundsen («Amundsen»), Sonja Wigert («Spionen») og Nicolai Astrup («Astrup – Flammen over Jølster»; dessverre ikke satt opp i Kristiansand).
Og i ukene som kommer, kan vi blant annet se frem til fortellingene om Judy Garland («Judy») og de bilhistoriske personlighetene Carroll Shelby og Ken Miles («Ford v Ferrari»).
Alle disse skjebnene er vel verdt å fortelle om. Samtidig er og forblir selve biografiformatet problematisk.
For å ta to nokså aktuelle eksempler: «Bohemian Rhapsody» (2018) og «Darkest Hour» (2017) er begge filmer med åpenbare kvaliteter, ikke minst på skuespillerfronten, men jammen er det ikke også mye som skurrer.
I førstnevnte tilfelle handler det om nødløsningene man har måttet ty til for å få klemt hele historien om Queen inn i en to timer lang film. I sistnevnte handler det om de kunstneriske frihetene filmskaperne har tatt seg for å få vist alle sider ved Winston Churchill som menneske.
Skal vi tro «Bohemian Rhapsody», hadde Queen-vokalist Freddie Mercury litt av et døgn i forkant av bandets konsert på Live Aid i 1985: Han kom ut av skapet, han fikk seg kjæreste, han åpnet seg for foreldrene sine, han ble gjenforent med bandet, han fortalte bandet om AIDS-diagnosen, og så, utpå ettermiddagen en gang, gjorde han en live-opptreden det fortsatt går gjetord om.
Det burde være unødvendig å si at et intet menneske noen gang har gjort alt dette i løpet av 24 timer.
I «Darkest Hour» er det én enkelt scene som ødelegger. Antakelig i et forsøk på å få Winston Churchill, Storbritannias visjonære leder under Andre verdenskrig, til å fremstå litt mer folkelig, har man skrevet inn en scene hvor statsministeren blir sittende fast på undergrunnsbanen sammen med et representativt utvalg av det britiske folk. Et riktig hjertevarmt møte skal det bli.
Problemet er bare at noe slikt aldri skjedde. Winston Churchill tok ikke undergrunnen i hele sitt liv.
Mitt tips i møte med denne typen villedende historiefortelling, er å ta alt med en klype salt, sjekke fakta på Wikipedia eller se «Flåklypa Grand Prix» i stedet.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.10.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Rami Malek som Freddie Mercury i «Bohemian Rhapsody»: 20th Century Fox
Kommentarer
Legg inn en kommentar