Popkunstneren Aurora

Aurora
Sted: Caledonien Hall i Kristiansand
Tid: Fredag 18. oktober
Publikum: ca. 700

TERNINGKAST 5

Fredag kveld fikk 700 sørlendinger være med inn i Auroras verden.

Aurora Aksnes: «eksentriker», «naturbarn», «fra en annen verden».

Det er vanskelig å skrive om den unge verdensstjernen fra Os uten å gjenta de samme, etter hvert ganske trette frasene om hvor «rar» og «annerledes» hun er. Men, altså, Aurora er virkelig noe for seg selv.

Og det kommer aller best frem på scenen.

At det musikalske holder gjennomprofesjonell standard, sier seg nesten selv. Aurora og bandet hennes – gitarist, trommeslager og to keyboardister – har tross alt reist kloden rundt med det samme materialet i mange, mange måneder nå.

Det låter drømmende når det skal låte drømmende og kraftfullt når det skal låte kraftfullt. Den ene keyboardisten bidrar dessuten med mye verdifull støttevokal.

Men det er personligheten Aurora som gjør konserten til en opplevelse utenom det vanlige.

Hun synger som om hun er i transe. Hun danser som om hun er vektløs. Hun virker oppriktig satt ut av publikums varme mottakelse.

Låtintroduksjonene hennes lander et sted midt mellom det rørete og det rørende. «Vi mennesker skal være så takknemlige for orgasmen,» sier hun apropos absolutt ingenting. «Den neste sangen er forresten ganske trist.»

Og den spede skikkelsen synger med stor kraft og uanstrengt fleksibilitet. En helt nedstrippet «Murder Song (5, 4, 3, 2, 1)» – kun gitar og to stemmer – blir mot alle odds et dramatisk høydepunkt.

Javel, så kan budskapet hennes noen ganger bli overtydelig. «You cannot eat money, oh no/When the last tree has fallen and the river is poison/You cannot eat money, oh no,» synger hun for eksempel i klimakampsangen «The Seed». Men unge mennesker har lov til å være overtydelige. Akkurat her fanger Aurora dessuten selve tidsånden.

Det hjelper selvsagt også at refrenget på «The Seed» er så stort og mørkt og mektig at lille Caledonien Hall for en stakket stund føles som en stadion.

Aurora Aksnes fremstår i det hele tatt som noe mer enn bare enda en popartist. Hun har klart å gjøre det som kunne ha vært personlige svakheter – denne evinnelige «rarheten» og «annerledesheten» – til en styrke, og i stedet bruke dem til å inspirere andre.

Kunstnere pleier man å kalle sånne folk.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.10.19
© Tekst og foto: Roy Søbstad