Hvilket julehefte burde du kjøpe til ungene? Hvilket passer å gi til din tante på Strai? Hvilket kunne du ha lyst til å lese selv? Her er innspillene du trenger.
Hva skal til for at vi kommer i julestemning?
For noen vil det kanskje være lyden av Tore Ljøkjels saksofon fra domkirketårnet i Kristiansand. For andre vil det kanskje være lukten av mammas ribbe i det de åpner døren til barndomshjemmet. For atter andre vil det kanskje være å bake syv slag og pynte sin egen toroms med vakre, små nisser laget av vatt.
Jeg har vanskelig for å tro at julehefter kan ha helt den samme virkningen. De er vel mer å sammenligne med sandkakene som dukker opp på stuebordet hvert år: Ingen vet akkurat hva de har der å gjøre, men de hører nå liksom med allikevel.
Jeg mener, det er jo ingenting som tilsier at man skulle komme i stemning av å lese for eksempel «Snøfte Smith» eller «Knoll og Tott». Den førstnevnte tegneserien handler om noen forfyllede hillbillies i de amerikanske Appalachia-fjellene, den andre om to små bøllefrø som terroriserer sine omgivelser på en ikke spesifisert sydhavsøy. Likevel er begge på et eller annet vis blitt en del av den norske julefeiringen.
Nå er jeg selvsagt klar over at tradisjoner ikke nødvendigvis kan forklares rasjonelt. Jeg forstår også at minner og nostalgi har mye med saken å gjøre.
Det siste merket jeg under gjennomgangen av årets juleheftebunke. Å lese «Carl Barks' jul» fikk meg til å huske stueteppet hvor jeg tilbragte store deler av barndommen med nesen nede i Donald-blader. Å lese det nye Asterix-albumet fikk meg mystisk nok til å kjenne lukten av campingvogn og smaken av corn flakes med melk og sukker. Det var ikke julestemning akkurat, men noe ble i hvert fall trigget i meg.
Uansett: Faktum er at vi nordmenn ikke kan få nok julehefter.
Hvert år blir det solgt rundt én million eksemplarer fordelt på 50–60 titler. Vi har klassiske norske tegneserier som «Smørbukk» og «Nr. 91 Stomperud», vi har gjennomkommersielle importvarer fra Disney og USA forøvrig, vi har småfrekke hefter om kongefamilien og Donald Trump, vi har tykke, boklignende trykksaker beregnet på leseglade voksne.
Det sier seg nesten selv at ingen har tid – eller ork! eller råd!– til å få med seg alt dette. Her har vi derfor gått kritisk gjennom et slags representativt utvalg.
Men husk for all del at julehefter ikke er som støvete sandkaker. De er til for å bli lest.
Og når du først har fått slått deg ned med favorittheftet, gjerne med en kopp deillig duftende gløgg på bordet og mobilen satt i flymodus, skal du ikke se bort fra at julestemningen endelig kommer smygende.
Donald – Jul på hjul
Av Arild Midthun, Knut Nærum og Tormod Løkling
(Egmont)
TERNINGKAST 6
Åh, men årets norskproduserte Donald-hefte er den rene godteposen for alle små og store donaldister: Onkel Skrue på gullgraving i Yukon! Gylne Gulda og Frøken Vable i sentrale roller! Elleville forfølgelsessekvenser med B-gjengen i hælene! Når Arild Midthun i tillegg overgår seg selv i detaljerte, dynamiske tegninger og forfatterduoen Knut Nærum og Tormod Løkling riktig mesker seg med bløte ordspill, snakker vi glatt årets herligste julehefte.
Nr. 91 Stomperud
Av Håkon Aasnes
(Egmont)
TERNINGKAST 4
Du vet akkurat hva du får: «Den eldste, norske seriefiguren som fremdeles kommer med nye serier» – i følge forordet – er stadig inne til førstegangstjeneste og har fortsatt ikke fått giftet seg med sin Petra. Men på siste side kommer han seg i hvert fall «hemmat» til jul. Å lese «Nr. 91 Stomperud» er verken kjempemorsomt eller kjempespennende, men her er gjenkjennelsesfaktoren så å si hele poenget.
Billy
Av Mort Walker og Sam Klein
(Egmont)
TERNINGKAST 2
Når var det «Billy» stivnet i formen? Var det på 70-tallet eller enda tidligere? Årets nytegnede julehistorie av norsk-amerikanske Sam Klein, hvor gjengen fra Sumpleiren reiser til Skandinavia for å delta på øvelse, kan kanskje tolkes som et forsøk på å myke litt opp, men viser seg til syvende og sist å være heller tynne greier. Og resten av heftet er fylt opp med de vanlige skjematiske tegningene og poengløse vitsene.
Snøfall – Bolletrøbbel
Av Synne Teksum og Julie Pihlmann
(NRK/Egmont)
TERNINGKAST 3
Den flotte julekalenderen «Snøfall» fra 2016 er tilbake på NRK i år, og denne frittstående tegneserien er et av mange «spinoff»-produkter. Manusforfatter Synne Teksum og tegner Julie Pihlmann – sistnevnte fra Kristiansand – har laget en liten, lettfattelig historie med bollebaking og snøballkasting som viktige ingredienser. Beklageligvis lykkes de bare sånn passe i sitt forsøk på å gjenskape tv-seriens lune vinterstemning.
Poirot – Mord på Orientekspressen
Av Benjamin von Eckarstberg og Chaiko
(Egmont)
TERNINGKAST 4
Denne tyske tegneserieversjonen av Agatha Christies klassiske mordmysterium kan ved første øyekast se ganske grå og livløs ut, men viser seg raskt å være riktig så fengende lesning. Såpass vellaget er serien faktisk, at man – til tross for alle filmatiseringene som har gått på tv opp gjennom årene – nesten klarer å glemme hvem morderen er. I denne sammenhengen er det likevel vanskelig å komme forbi at historien ikke har noe som helst med julen å gjøre.
Detektivbyrå nr. 2 – Jakten på snøkrystallene
Av Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes
(Canoa/Egmont)
TERNINGKAST 4
«Jakten på snøkrystallene» er dessverre ikke en ny historie om de to juniordetektivene Tirill og Oliver, men – sikkert i anledning den nye filmen – et opptrykk av en tidligere utgitt bok. Heftet burde likevel være innholdsrikt nok, med detaljerte illustrasjoner og små oppgaver gjemt i hvert oppslag, til å kunne holde familiens mysterieløsere i ånde mens de venter på Julenissen. Litt trykkteknisk pirk bare: Fargene virker veldig blasse.
Snekker Andersen og Julenissen – Den vesle bygda som glømte at det var jul
Av Haakon W. Isachsen og Sunniva Fluge Hole
(Egmont)
TERNINGKAST 5
Alf Prøysen skrev den originale fortellingen på 60-tallet, filmversjonen gjør runden på landets kinoer i disse dager og her kommer sannelig også et nyillustrert hefte basert på filmen. Og jeg, som ikke har fått med meg noen av de andre variantene, synes manusforfatter Isachsen og tegner Hole sin tolkning står godt på egne ben. Riktig koselig lesning er det, og enda koseligere blir det sikkert hvis man har en liten slektning å lese sammen med.
Kapteinens jul
Av Rudolph Dirks og John Dirks
(Bladkompaniet)
TERNINGKAST 4
De er så til de grader produkter av sin tid, disse nærmere 70 år gamle «Knoll og Tott»-variantene: Madammen holder kustus på familien med sopelim, Megleren denger ungene for et godt ord og de innfødte er noen tykkleppede, halvnakne rasestereotypier. Man ler på grunn av tegner Rudolph Dirks' hemningsløse oppfinnsomhet, for all del, men man ler nok enda mer på grunn av seriens skrikende mangel på politisk korrekthet.
Blåtimen
Av Gudny Ingebjørg Hagen
(Cappelen Damm)
TERNINGKAST 5
I anledning 20-årsjubileet til Gudny Ingebjørg Hagens Blåfjell-univers kommer her to av fortellingene hennes samlet i et tykt og solid hefte. Illustrasjonene til Svein Solem og Sandra Steffensen – stinne av Nupen-aktige blåtoner – er forseggjorte og stemningsfulle, og Hagens tekster legger seg fint i et leie mellom tradisjonelle folkeeventyr og moderne barnebøker. Julens høytlesningsstunder burde med andre ord være sikret.
Kollektivet – Deilig er den himmel grå
Av Torbjørn Lien
(Egmont)
TERNINGKAST 5
Knapt noen får mer igjen for juleheftepengene sine enn «Kollektivet»-fansen. I år har Torbjørn Lien like godt laget en historie – en hvor den likbleke øl- og black metal-entusiasten Ronny havner i en parallell dimensjon og lærer en lekse om miljøvern – som fyller hele bladet fra perm til perm. Tonen er røff, men likevel varm, og etter endt lesning sitter man igjen og føler seg grundig underholdt. Her har andre serieskapere noe å strekke seg etter!
Lunch – Tre nøtter for hovmesteren
Av Børge Lund
(Strand Forlag)
TERNINGKAST 4
Årets 14 sider langhistorie av Børge Lund er en overskuddspreget sak som i kjent stil tar moderne bedriftskultur og næringslivståkeprat på kornet. Dessverre får den resten av heftet til å fremstå heller fattig: Therese G. Eides fine biserie «Intet nytt fra hjemmefronten» blir avspist med kun to sider mens hele syv sider går med til gamle «Lunch»-striper blåst opp i kjempeformat. Har ikke Strand Forlag fått med seg at julen er en tid for raushet?
Vangsgutane
Av Nils Nordberg og Ivan Andreassen, Leif Halse og Jens R. Nilssen
(Fonna forlag)
TERNINGKAST 3
Det er klart at serier som «Vangsgutane» først og fremst leses av nostalgiske årsaker. Men å lage nye episoder etter gammel mal – altså uten snakkebobler og med teksten plassert under rutene – virker i beste fall underlig, i hvert fall hvis meningen er å tiltrekke seg yngre lesere. Mens Halse og Nilssens «Vangsgutane» fra 1954 fremstår sjarmerende arkaisk, faller Nordberg og Andreassens halvveis moderniserte versjon mellom to stoler.
Pondus
Av Frode Øverli
(Strand Forlag)
TERNINGKAST 3
Frode Øverli har både byttet forlag og introdusert en hel bande nye figurer siden sist, uten at årets julehefte oppleves spesielt nytenkende eller innholdsrikt av den grunn. Fortsatt går det i stadig litt trettere varianter av de samme gamle vitsene og fortsatt blir fireruters striper blåst opp til å dekke hele sider. Men de fire nytegnede, ordløse sidene i midten var i hvert fall ganske søte, da.
Radio Gaga
Av Øyvind Sagåsen
(Egmont)
TERNINGKAST 4
Nærmere 20 år etter oppstarten debuterte Øyvind Sagåsens stripeserie «Radio Gaga» omsider som eget blad i 2019. Og her kommer sannelig også det første juleheftet: en lengre, spesialtegnet historie, en drøy håndfull sider med eldre striper, gjestespill fra «Eon» og «Intet nytt fra hjemmefronten» samt den mer eller mindre obligatoriske julequizen. Dét må sies å være brukbar valuta for pengene, og «Radio Gaga» er og forblir en litt undervurdert serie.
Donalds glade jul
Av Magne Taraldsen, Marius Henriksen, Øyvind Sagåsen m.fl.
(Egmont)
TERNINGKAST 4
Donald Trumps første julehefte var den festligste overraskelsen i fjorårets bunke. At satiren kanskje ikke var så veldig sofistikert – sant å si var den for det meste både barnslig, smakløs og, ikke minst, slem – føltes på et eller annet vis bare riktig. Og selvsagt følger 2019-utgaven i akkurat samme fotspor. I natt kommer jeg til å ha mareritt om solariumsvidd smalahove.
Hellig jul
Av Levi Henriksen m.fl.
(Vårt Land forlag/Egmont)
TERNINGKAST 5
Også i år er Herborg Kråkeviks «Juleroser» det aller flotteste av de voksne, litterære heftene, men dette er det beste av alternativene. Samlivsterapeuten Sissel Gran blir intervjuet og de populære forfatterne Levi Henriksen og Lars Mytting bidrar med tekster til en innholdsrik trykksak som i all hovedsak vektlegger høytidens kristne innhold. Her burde de fleste kunne finne lesestoff til både trege juleformiddager og ettertenksomme romjulsnetter.
Juleheftenes historie
- «Julegave eller en liden samling av udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere», som utkom i Drammen i 1817, regnes for å være det første norske juleheftet.
- Det første juleheftet for barn, «Julegaven for barnlige sind», ble gitt ut i 1845.
- I 1881 innledet heftet «Juleroser» en bølge med litterære julehefter. Disse var gjerne påkostede trykksaker med innlagte kunsttrykk.
- Kjente forfattare som Johan Falkberget, Gabriel Scott, Jonas Lie, Alexander Kielland, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen skrev alle i julehefter.
- «Knold og Tot i skole» fra 1911 blir gjerne regnet som det første tegneseriejuleheftet.
- Klassikeren «Nr. 91 Stomperud», som opprinnelig var en lett omarbeidet versjon av svenske «91:an Karlsson», fikk sin juleheftedebut i 1938. (August Stomperud har med andre ord vært inne til førstegangstjeneste i over 80 år!)
- Under andre verdenskrig ble juleheftene en måte for arbeidsledige tegnere å skaffe seg inntekt på. Mange av de klassiske norske tegneseriene, slike som «Vangsgutane», «Smørbukk», «Ingeniør Knut Berg på eventyr» og «Tuss og Troll», så dagens lys i denne ellers så mørke perioden.
- På 1970-tallet dukket fremdeles populære amerikanske serier som «Billy», «Hårek» og «Snøfte Smith» opp.
- 2000-tallet har så langt bragt med seg nye, norskproduserte storselgere som «Pondus», «Nemi» og «Lunch».
- I 2015 ble den gjenopplivede versjonen av «Juleroser» en stor suksess, og siden har en lang rekke lignende hefter dukket opp på markedet.
- Hvert år selges det rundt én million julehefter fordelt på mer enn 50 titler.
Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, «Jul i Norge» (2017)
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.12.19
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar