1. Once Upon a Time... in Hollywood
USA 2019
Regi: Quentin Tarantino
I sin niende film befinner Quentin Tarantino seg på hjemmebane: Hollywood i 1969.
Westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) er smertelig klar over at hans beste dager ligger bak ham. En ny generasjon filmskapere har tatt over drømmefabrikken, det er hippier på hvert gatehjørne og i periferien lusker Charles Manson som en annen djevelfigur. Rick er stuck med å ta gjesteroller i ukurante tv-serier og gråte på skulderen til sin stuntmann og eneste venn Cliff Booth (Brad Pitt).
«Once Upon a Time... in Hollywood» oppleves som en eneste lang kjærlighetserklæring til en tid og et sted. Mengden av tidsmarkører er overveldende – det står alltid en tv på i hjørnet; radioen kommer på hver gang noen setter seg i bilen – og meta-scener som den hvor Margot Robbie, i rollen som Sharon Tate, ser en Sharon Tate-film på kino, er enormt sjarmerende.
Det er rett og slett veldig, veldig kult å få henge to–tre timer med Tarantino og karakterene hans i Hollywood i 1969.
2. Midsommar
USA 2019
Regi: Ari Aster
«Midsommar» er en amerikansk filmskapers forskrudde fantasi om et smilende, solbadet og tvers gjennom hedensk Skandinavia.
En gruppe college-studenter, blant dem kjæresteparet Dani (Florence Pugh) og Christian (Jack Reynor), reiser til Sverige for å delta i sommersolvervseremoniene til et kultlignende samfunn langt ute i skogen. Disse seremoniene er i sannhet bisarre greier – en blanding av autentiske nordiske tradisjoner og rene feberfantasier fra regissør Ari Aster sin side – og får et stadig mer uhyggelig preg.
Og akkurat som i Asters debut, den forholdsvis konvensjonelle skrekkfilmen «Hereditary» (2018), skal det som begynner realistisk, ende i komplett galskap.
Helt oppriktig: Jeg grøsser ennå.
3. Barn
Norge 2019
Regi: Dag Johan Haugerud
«Barn» er en sjeldent innholdsrik film.
Det begynner med noe som skjer mellom to barn i en skolegård. Men egentlig handler filmen om alt det vanskelige som virvles opp i etterkant av den tragiske hendelsen: fordelingen av skyld og ansvar, spørsmål om oppdragelse, familierelasjoner, politiske motsetninger og hvilke ord det er riktig å bruke. Selv den tryggeste voksenperson kan bli litt tufsete i møte med slikt.
Og alt sammen formidler regissør Dag Johan Haugerud, som tidligere blant annet har laget den fine «Som du ser meg» (2012), i en tone som er nedpå, troverdig og ofte til og med morsom.
Den som en gang i fremtiden ønsker å få et bilde av Norge slik det var i 2019, vil ha mye å hente her.
4. The Favourite
England 2018
Regi: Yorgos Lanthimos
«The Favourite» kan ved første øyekast se ut som enda et sånt historisk drama BBC er spesialister på. Men dét er altså bare ved første øyekast.
Tidlig på 1700-tallet er England som vanlig i krig med Frankrike, og ved hoffet kjemper to ærgjerrige kvinner, lady Sarah (Rachel Weisz) og oppkomlingen Abigail (Emma Stone), om gunsten til den svake, sykelige dronning Anne (Olivia Colman).
Det som skiller «The Favourite» fra det gjengse kostymedrama, er den greske regissøren Yorgos Lanthimos' øye for det underlige, det dekadente og det grusomme. Mens folket sulter, forlyster adelen seg med egoistisk intrigemakeri og selskapsleker av mest infantile sort.
Parallellene til vår egen tid er umulige å overse.
5. The Irishman
USA 2019
Regi: Martin Scorsese
«The Irishman» er en mye langsommere og mer melankolsk film enn Martin Scorseses to andre episke gangstersagaer, «Mafiabrødre» (1990) og «Casino» (1995).
Den forteller historien om hvordan Frank «The Irishman» Sheeran (Robert De Niro) på 1960-tallet ble en del av kretsen rundt gangsteren Russell Bufalino (Joe Pesci) og endte opp med å drepe den mektige fagforeningslederen Jimmy Hoffa (Al Pacino).
Det er en film om å bli gammel og å leve med valgene man har tatt. Bare en filmskaper som selv er kommet til skjells år og alder kunne ha laget den.
Og hvis «The Irishman» blir siste mulighet til å se skuespillerlegendene De Niro, Pacino og Pesci regissert av den like legendariske Scorsese – og dét må vi nesten gå ut fra – er den et både passende og verdig farvel.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 30.12.19
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar