Å importere kvalitetsfilm til Norge er ikke en jobb for pyser. Fidalgo har gjort det i 30 år.
Kinotilbudet her til lands består heldigvis av mer enn bare superhelter og familieunderholdning. Blant dem vi har å takke er et bitte lite distribusjonsselskap i Kristiansand kalt Fidalgo.
I anledning Fidalgos 30-årsjubileum slår Filmbloggen av en prat med daglig leder Frank Stavik.
– Gratulerer med rundt tall! Kanskje vi burde begynne med det grunnleggende: Hva gjør egentlig en filmdistributør?
– En (uavhengig) filmdistributør ser haugevis av filmer, og prøver å kjøpe rettighetene til de som han eller hun har mest tro på kan finne et publikum på kino. For å få til det, må man reise på mange filmfestivaler og -markeder.
– Hva var det som først vekket filminteressen din?
– Jeg kom til byen som student i 1982, og en av de første tingene som vakte min interesse var at jeg så Filmklubben skulle vise Monty Pythons «Ridderne av Det runde bord». Den hadde jeg lest en vanvittig anmeldelse av i musikkavisen Puls, og ble overbegeistret over muligheten til å få sett den. Etter en sjokkerende (positiv) opplevelse, tenkte jeg: «Hva mer viser Filmklubben som jeg ikke vet om?»
Jeg begynte å gå på alle visningene, og ikke lenge etter ble jeg med i styret. Og siden har det bare ballet på seg.
– Hvordan hadde det seg at Arild Frøyseth og du tok over Fidalgo den gangen i 1990?
– Litt tilfeldig, selskapet drev da med videodistribusjon av blant annet karatefilmer, men slet økonomisk. Vi tilbød eieren å prøve oss med såkalt kvalitetsfilm, og det har vi holdt på med siden.
– Hvordan vil du beskrive den perfekte Fidalgo-filmen?
– Oj, det er et vanskelig spørsmål; men det er vel en film som overrasker og gleder, som gir deg følelsen av å ha opplevd noe utenom det vanlige; noe som sitter igjen lenge. «Séraphine» er en slik film. Og Hal Hartleys filmer «Trust», «Simple Men» og «Amateur». Hartley er i dag nesten glemt, men var kanskje 90-tallets beste indie-regissør og kroneksemplet på hva vi ser etter når vi jakter på filmer.
– Hvordan ser du på framtiden til den litt smalere kinofilmen?
– Vanskelig å spå, det blir i hvert fall ikke enklere, men vi har ingen planer om å legge ned så lenge det går brukbart. Det som er synd, er at det blir mindre og mindre plass til den virkelig gode kvalitetsfilmen.
– Hvilke tre av «dine» filmer er du mest stolt av å ha vist til et norsk publikum?
– «Kirikou og trollkvinnen», tegnefilmen fra 1998 som egenhendig restartet europeisk animasjonfilmproduksjon; «Idiotene» av Lars von Trier for at den flyttet grenser og «Taxidermia», en ungarsk film som blant annet fikk Vegard Larsen i Dagbladet til å gå av skaftet.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.08.20
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «Kirikou og trollkvinnen»: AS Fidalgo
Kommentarer
Legg inn en kommentar