En ny film av Christopher Nolan er alltid en begivenhet. Denne uka får vi endelig se hans sterkt korona-forsinkede «Tenet».
Ikke mange filmskapere klarer å beholde sin egen stemme når de kommer til Hollywood. Der får de leke seg med store stjerner og store budsjetter, for all del, men til gjengjeld forventer studioene milliardavkastning på investeringene sine. Det ender gjerne opp med at selv de mest lovende talentene lager filmer som ligner på andre filmer.
50 år gamle Christopher Nolan fra London hører til unntakene. Hans filmer – blant dem «Dunkirk» (2017), «Interstellar» (2014), «Inception» (2010) og The Dark Knight-trilogien (2005–2012) – er like påkostede som noe Marvel- eller Star Wars-produkt du kan komme på, men befinner seg likevel på et helt annet ambisjonsnivå.
Nolan tar gjerne utgangspunkt i noen ganske vidløftige filosofiske ideer – moral, identitet og menneskets oppfatning av tid og virkelighet er temaer som går igjen – og lar innholdet diktere fortellingens form. Resultatet er filmer som kan rote det skikkelig til i hodet på en stakkar.
Gjennombruddsfilmen «Memento» (2000) er et godt eksempel. I den prøver Guy Pearce, som kun har 15 minutters minne og derfor lever i en tilstand av konstant forvirring, å komme til bunns i hva som skjedde da kona hans ble drept. Her begynner Nolan like godt med slutten og forteller hele historien baklengs. Og seeren blir akkurat like anspent som mannen med gullfiskhukommelsen.
Med science fiction-eposene «Inception» og «Interstellar» gikk vår mann enda lenger. I den første jager Leonardo DiCaprio gjennom folks underbevissthet på jakt etter verdifull informasjon. I den andre tar Matthew McConaughey turen inn i et ormehull for å finne en ny planet til menneskeheten.
Mens disse mennene gjør sitt beste for å skape orden av kaos, gjør Heath Ledgers Joker-karakter i «The Dark Knight» (2008) det eksakt motsatte. Og det er nettopp omfavnelsen av kaos – helt uten tanke på konsekvenser og moral – som gjør denne versjonen av Joker til nyere tids mest skremmende filmskurk.
Undertegnede innrømmer det gjerne: Jeg synes flere av filmene til Christopher Nolan er vanskelige å følge. Men ingen av dem er mindre enn engasjerende og samtlige har bare blitt bedre ved andre, tredje og fjerde gjennomsyn.
Og jo mer jeg tenker på dem, jo tydeligere blir det hvor godt filmene hans speiler vår stadig mer fragmenterte verden.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.08.20
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «Dunkirk»: SF Studios/Warner Bros.
Kommentarer
Legg inn en kommentar