Det er ikke sikkert at min Sean Connery er den samme som din Sean Connery.
I filmhistorien vil han selvsagt bli husket som den originale James Bond. Men hos oss som var unge på 80- og 90-tallet, var det de senere filmene til Sean Connery som dukket opp i minnet da nyheten om hans bortgang kom nå på lørdag.
Det er ikke noe galt med «Dr. No» (1962) eller de andre tidlige Bond-filmene. Jeg har et godt forhold til både dem og klassikere som krigsfilmen «The Hill» (1965) og den herlige røverhistorien «Mannen som ville bli konge» (1975). For meg har Connery likevel alltid vært den barske bestefarstypen med salt-og-pepper-skjegget. Kjekkasen med smokingen og martiniene tilhørte en annen tid og en annen generasjon.
Også var jo faktisk den siste halvdelen av Sean Connerys karriere uvanlig sterk.
«Highlander» (1986) har jeg ikke sett på 30 år. Noe sier meg at den ikke har holdt seg så godt. Dette tidsreise-eventyret var likevel en gjenganger når gjengen samlet seg foran VHS-spilleren, og den markerte at Connery – for anledningen med motorsykkelbart og en real 80-tallshestehale – fortsatt var en størrelse å regne med.
«Rosens navn» (1986), derimot, er og blir en god film. Tro meg, jeg så den om igjen for bare noen dager siden. Connery er perfekt i rollen som den kloke middelaldermunken William av Baskerville, og filmen, som er basert på Umberto Ecos roman, er en genuint original vri på den klassiske kriminalfortellingen.
Klassisk er også Brian De Palmas «De ubestikkelige» (1987). Robert De Niro er gangsteren Al Capone, Kevin Costner er hans nemesis Elliot Ness og vår mann er Jim Malone, en klippe av en politiveteran som gir Ness selvsikkerhet og filmen et moralsk anker.
I «Indiana Jones og det siste korstog» (1989) gjør Connery sin kanskje beste humoristiske rolle. Som faren til den i virkeligheten bare 12 år yngre Harrison Ford, er han tverr, eksentrisk, selvsentrert og veldig, veldig morsom.
Mindre uforglemmelig var han ikke som sovjetisk ubåtkaptein i kaldkrigsthrilleren «Jakten på Rød Oktober» (1990). Det var noe med karismaen, det mørke blikket og den knurrende stemmen – heri opptatt en uforlignelig uttale av bokstaven S – som ga seg spesielt godt til å spille offiserer og andre autoritetspersoner.
Vi må ikke glemme «The Rock» (1996) heller. Av alle de oppblåste, dustete actionfilmene produsent Jerry Bruckheimer og regissør Michael Bay har stått bak, er dette kanskje den mest underholdende. En stor del av fortjenesten må gå til en Sean Connery med akkurat det rette glimtet i øyet.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.11.20
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: John Mathew Smith/Wikimedia Commons
Kommentarer
Legg inn en kommentar