1. Parasitt
Sør-Korea 2019
Regi: Bong Joon-ho
Koreanske «Parasitt» kan godt være den mest originale filmen som noen gang er blitt laget om sosiale forskjeller.
Familien Kim er fattig. Familien Park er rik. Når sønnen i førstnevnte familie får jobb som privatlærer hos sistnevnte, tar det ikke lang tid før søsteren, moren og faren hans har klart å lure seg inn i Park-hjemmet, de også. Snart har de bokstavelig talt tatt over hele husholdningen. Og derfra og ut skal «Parasitt» bli ett hundre prosent uforutsigbar.
Hemmeligheter blir avslørt. Drastiske handlinger begås. Vanvittige situasjoner oppstår. Og alt sammen skjer uten at regissør og med-manusforfatter Bong Joon-ho noen gang henfaller til klisjeer: Familien Kim framstilles ikke som sympatiske fordi de er fattige – tvert i mot er de parasitter; snyltedyr uten samvittighet – og familien Park framstilles ikke som hjerteløse fordi de er rike. Alle handler ganske enkelt ut fra den virkeligheten de kjenner.
Tro meg, denne filmen oppleves bare smartere og mer unik jo flere ganger man ser den.
2. Et glass til
Danmark 2020
Regi: Thomas Vinterberg
Selvsagt er «Et glass til» dansk. Hvem andre enn vårt broderfolk i sør kunne ha laget en så underholdende film om alkoholens gleder og farer?
Martin (Mads Mikkelsen) er læreren som sammen med tre kolleger bestemmer seg for å teste ut psykiater Finn Skårderuds tese om at mennesket er født med en halv promille for lite i blodet. Det begynner med «en lille én» på toalettet før timen – noe som gjør undervisningen både bedre og morsommere – men det tar ikke lang tid før ting begynner å eskalere.
«Et glass til» er verken et forsvar for eller en advarsel mot drikking. Det den er, er en dypt menneskelig historie om å akseptere at det går opp og ned her i livet. Og slutten er ganske enkelt årets mest jublende perfekte.
3. Saint Maud
England 2019
Regi: Rose Glass
Den unge, innadvendte sykepleieren Maud (Morfydd Clark) har nylig møtt Gud. Nå er det ikke lenger nok for henne å stelle syke mennesker; hun må redde sjeler. Sjansen får hun i form av den døende kunstneren Amanda (Jennifer Ehle).
Det går fint an å se britiske «Saint Maud» som en horrorfilm. Men den er ikke en sånn én som røsker tak i kraven din og roper «bø!». Her kommer uhyggen snikende i form av klaustrofobiske skygger, ubehagelig tette nærbilder og et lydspor som rumler og dunker mer enn det synger. Desto hardere rammer sjokkene når de først kommer.
Og like mye som «Saint Maud» er en uhyre velregissert og velspilt film om religiøs fanatisme, er den en studie i den dypeste, mest smertefulle ensomhet.
4. David Copperfields personlige historie
England 2019
Regi: Armando Iannucci
For alle oss som på 1980-tallet ble utsatt for et utall helsvarte BBC-serier basert på romanene hans, er det vanskelig å ikke forbinde Charles Dickens med elendighetspornografi fra Victoria-tidens England.
Det som preger «David Copperfields personlige historie» – to timer hvor tittelpersonen (spilt av Dev Patel) forteller om sine opp- og nedturer – er derimot humør, sterke farger og fortellermessig overskudd.
Mens karismatiske Patel er limet som holder den springende historien sammen, storkoser skuespillere som Tilda Swinton, Hugh Laurie og Peter Capaldi seg i sine biroller som elskelige eksentrikere. Og i salen sitter vi og tenker at, joda, jammen er det ikke fortsatt mulig å puste liv i gamle Dickens.
5. Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret
Norge 2020
Regi: Rune Spaans og Gunhild Enger
Den andre dataanimerte Knutsen & Ludvigsen-filmen skulle, i følge en plakat i introen, være godkjent av selveste Myndighetene som en film med «normal handling og akseptabel moral». Món det.
Fantasirikdommen var det i alle fall ikke noe å si på. At våre to små venner blir kastet ut av tunnelen sin – det er den sjofle sjørøverdronningen Gudrun som står bak – er bare begynnelsen på et eventyr som skal bli like uforutsigbart og merkelig som det er gøyalt. Snart er vi på Nordpolen, snart er vi på feil side av Perleporten og snart er vi på sukkertripp etter å ha spist noen lakrisbåter Kaptein Knutsen kjøpte i 1985.
Kort sagt: En mer psykedelisk opplevelse var det knapt mulig å ha i en kinosal i 2020.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.12.20
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar