Ikke mye har gjort sterkere inntrykk på meg enn filmene til David Lynch.
20. januar fylte den amerikanske regissøren David Lynch 75 år. Men ingenting tyder på at han har tenkt å pensjonere seg av den grunn. I tillegg til å jobbe med malerier og installasjoner, utvikler han noe kalt «Wysteria» for Netflix og leser hver dag opp – joda! – værmeldingen for Los Angeles på YouTube. Og jeg tenker på hvor mange minner jeg har knyttet til filmene hans.
En lørdagskveld i 1990 var vi en gjeng som leide «Twin Peaks» på storkiosken på Flisa. Vi visste ikke hva «Twin Peaks» var for noe, men vennene mine hadde sett «Blue Velvet» og visste at navnet David Lynch borget for noe interessant.
Det skulle bli en av mitt livs mest skjellsettende filmopplevelser. «Twin Peaks» minnet lenge om en vanlig krim, men mot slutten var det som om historien plutselig vrengte seg med innsiden ut og ble til et mørkt og fullstendig uforutsigbart mareritt. Tilbake satt vi og utvekslet lamslåtte blikk. Så spolte vi tilbake og så alt sammen én gang til.
Senere viste det seg at dette var pilot-episoden til en tv-serie. Og da «Twin Peaks» omsider ble vist på NRK, var det ikke lenger bare vi nerdene som engasjerte oss. Rundt landets kantinebord gikk diskusjonene friskt om seriens obskure symbolikk, mange underlige karakterer og hvilken av de utrolig pene damene som var aller penest.
(Apropos det siste har jeg en skamfull tilståelse å komme med: Det var jeg som stjal Playboy med Sherilyn Fenn på forsiden fra den nevnte storkiosken.)
I årene som fulgte hadde jeg mange andre, nesten like sterke David Lynch-opplevelser. Det var den dypt ubehagelige «Blue Velvet» (1986) på sliten VHS-kassett. Det var den spinnville road movien «Wild at Heart» (1990) på Elverum kino. Det var de like deler sexy og brutale «Lost Highway» (1997) og «Mulholland Drive» (2001) på kino i Kristiansand.
Også var det den gangen jeg skremte vannet av meg selv ved å se «Eraserhead» (1977) alene i et mørklagt rom med lyden på full guffe. For ikke å snakke om da «The Straight Story» (1999), Lynchs mildeste, mest hjertevarme film, i kombinasjon med litt promille reduserte meg til en tårevåt geléklump i sofaen.
Alle disse filmene ligner på slikt vi kjenner fra før. De ligner på thrillere, komedier og romantiske dramaer. Men akkurat som i «Twin Peaks»-piloten, kan David Lynch når som helst finne på å trekke teppet vekk fra under føttene våre. Da viser han oss at virkeligheten kanskje ikke er slik vi tror, at alt kan vise seg å være noe annet, at det hele like godt kan være en drøm.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.02.21
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Sheryl Lee i «Twin Peaks»: HBO Nordic
Kommentarer
Legg inn en kommentar