En ny dokumentarserie skal nok en gang rippe opp i overgrepsanklagene mot en av USAs fremste filmskapere.
Mange av filmene jeg liker aller best her i verden er laget av Woody Allen. Det får holde å nevne titler som «Kjærlighet og død» (1975), «Annie Hall» (1977), «Manhattan» (1979), «Zelig» (1983), «Hannah og hennes søstre» (1986), «Radiodager» (1987), «Mord og andre misforståelser» (1989) og «Harry bit for bit» (1997). Disse filmene er omtrent like smarte, morsomme og fulle av menneskelig innsikt, alle sammen. Jeg kan se dem om og om igjen.
Dessverre er det lenge siden det føltes uproblematisk å like Woody Allen. 22. februar begynner en ny dokumentarserie på HBO, «Allen v. Farrow», som nok en gang skal rippe opp i det Allen gjorde – eller ikke gjorde – med sin adoptivdatter Dylan Farrow i 1992.
Blant de medvirkende i serien er Allens eks Mia Farrow, som også spilte i flere av filmene hans, og deres felles sønn Ronan Farrow. Sistnevnte er mest kjent for å ha skrevet artikkelen som felte den mektige Hollywood-mogulen Harvey Weinstein og startet hele Metoo-bølgen.
Allen selv deltar etter alt å dømme ikke. Dermed blir dette Farrow-klanens versjon. Og sjansen for at de vil la seeren sitte igjen med et fordelaktig inntrykk av den aldrende filmlegenden, er ganske enkelt lik null.
Anklager om seksuelle overgrep er fryktelig vanskelige å forholde seg til. Jeg merker hvor ubehagelig det er bare å skrive dette: På den ene siden føler jeg som Woody Allen-fan en sterk trang til å legge fram det som taler til hans fordel; på den andre siden vil jeg for all del ikke være den blinde tilhengeren som nekter å ta inn over seg alvoret i anklagen.
Og jeg tror ærlig talt det er i denne spagaten saken kommer til å bli stående. Med mindre folkene bak «Allen v. Farrow» har klart å skaffe til veie et videobevis eller lignende – noe som virker helt utenkelig – vil de ikke kunne slå fast én gang for alle at Woody Allen forgrep seg på et barn den gangen for 29 år siden. Det er dømt til å forbli påstand mot påstand.
Og den tvilen som fremdeles måtte finnes, skal faktisk komme tiltalte til gode.
Derfor regner jeg med å kunne glede meg over Woody Allen-filmene mine også i framtiden. I verste fall får jeg forholde meg til dem slik vi nordmenn har forholdt oss til Knut Hamsun og bøkene hans i 75 år nå: ved å gjøre mitt beste for å skille mellom kunstneren og kunstverket.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 25.02.21
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «Woody Allen: A Documentary» (2012): Scanbox
Kommentarer
Legg inn en kommentar