De filmene du ikke finner hos Netflix, kan det godt hende ligger gratis hos Filmoteket.
Biblioteket er som kjent ikke lenger bare et sted hvor man låner bøker. Blant mye annet – kurs, debatter, foredrag, utstillinger og datamaskiner med internett-tilkobling – tilbyr de nå også den utmerkede strømmetjenesten Filmoteket.
Filmoteket, som driftes av Norgesfilm på Odderøya og feirer ettårsjubileum nå i april, er faktisk en liten gullgruve for oss som ikke får hele vårt filmbehov dekket av Netflix og de andre kommersielle aktørene.
En litt flau innrømmelse: Jeg har ikke sett alle filmer i hele verden. Som filmanmelder skulle jeg vel helst ha mer enn bare overfladisk kjennskap til stumfilm, italiensk neorealisme og fransk nybølge, men slik er det altså ikke.
Og det slutter ikke der. Jeg har har aldri sett hele über-klassikeren «Metropolis» (1927). Jeg har ikke sett en eneste film av verken Ettore Scola eller Alejandro Jodorowsky. Jeg har sett alt for lite av en nåtidig størrelse som Wong Kar-wai.
Dette er typiske titler og filmskapere man må ty til feinschmecker-kanalen Mubi eller det gammeldagse dvd-formatet for å få sett. På Netflix finnes de i hvert fall ikke. Men de ligger de på Filmoteket.no. Og der er det jammen gratis å se dem.
Ikke har de bare «smale» filmer heller. Uten egentlig å lete, finner jeg kjapt både «Frihetens regn» (1994), «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» (2001), «Booksmart» (2019), begge de to første «Børning»-filmene, stort sett alt av Charlie Chaplin og en større mengde Astrid Lindgren-filmatiseringer. Dokumentarutvalget er kanskje spesielt rikt.
For egen regning vil jeg gjerne også nevne de personlige favorittene «Ida» (2013), «Den store skjønnheten» (2013), «Barn» (2018) og «Portrett av en kvinne i flammer» (2019).
Det er bare å finne fram lånekortet fra biblioteket, opprette en brukerprofil hos Filmoteket.no og begynne å se.
Oppsummert: Folkebiblioteket er noe av det fineste sivilisasjonen har klart å frambringe. Det er helt der oppe med allemannsretten, fødselspermisjon og gratis skolegang for alle.
Men unnskyld meg, nå må jeg bestemme meg for om jeg skal se Nicolas Roegs «Walkabout» (1971), Roman Polanskis «En offiser og en spion» (2019), Jim Jarmusch sin Stooges-dokumentar «Gimme Danger» (2016) eller – jaggu har de ikke den også! – «What She Said: The Art of Pauline Kael» (2018).
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.04.21
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Skjermbilde fra Filmoteket.no
Kommentarer
Legg inn en kommentar