Superheltene mange av oss vokste opp med, er ikke hva de engang var.
Like før påske hadde «Zack Snyder's Justice League» premiere på HBO. Filmen, som er regissør Zack Snyders egen, komplette versjon av «Justice League» fra 2017, nærmest insisterer på å bli tatt fryktelig alvorlig: fire timer lang, gjennomgående blodseriøs og presentert i et firkantet bildeformat som om den var en Bergman-film fra 1960-årene. Til overmål finnes den også i en svart–hvitt-variant.
Det er nesten så man glemmer at filmen handler om de gamle superheltene Superman, Batman, Wonder Woman, Aquaman, Flash og Cyborg.
Inspirert av Snyders epos, kravlet jeg i påsken opp på loftet for å rote litt rundt i tegneseriekassene mine. Ned igjen kom jeg med en bunke Supermann-blader fra rundt 40 år tilbake. I dem heter Batman fremdeles Lynvingen, Wonder Woman er Mirakelkvinnen og Justice League er Lovens voktere.
Historiene om disse figurene står i stil med navnene deres: lekne, barnlige, fargerike og nesten alltid med et tydelig glimt i øyet. De er kort sagt alt «Zack Snyder's Justice League» ikke er.
Det var mot slutten av 80-tallet at superhelttegneseriene endret karakter. Frank Miller laget sin «The Dark Knight Returns» (1986) og Alan Moore sin «Watchmen» (1987) – sistnevnte filmatisert av Zack Snyder i 2009 – og med ett ble barndommens helter veldig mørke, veldig voldelige og veldig, veldig voksne. Superheltfilmene gjennomgikk det samme skiftet med Christopher Nolans Batman-trilogi (2005-2012).
I dag er det filmene fra Marvel – selskapet bak figurer som Thor, Spiderman og Avengers – som i tone ligger nærmest tegneseriene mange av oss vokste opp med. Men også Marvel lager dødsalvorlige voksenfilmer som «Logan» (2017).
Og det er noe som skurrer med denne utviklingen. Jeg mener, til tross for innpakningen forteller «Zack Snyder's Justice League» akkurat den samme historien som de gulnede Supermann-bladene mine. Det handler om slemme og schtøgge aliens som prøver å legge jordkloden i grus, bare for å bli stoppet av muskelmenn med underbuksene utenpå trikoten. For å si det sånn: Mikke Mus ville fremdeles ha vært Mikke Mus selv om noen skulle legge Shakespeare-dialog i munnen på ham.
Jeg sier ikke med dette at «Zack Snyder's Justice League» ikke har kvaliteter. Den er en på alle måter vellaget film. Men jeg kommer aldri til å bli like glad i Justice League som jeg er i Lovens voktere.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.04.21
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar