Hvis en film har navnet Frances McDormand på plakaten, vet du at den har minst én ting gående for seg.
Etter Oscar-utdelingen i forrige uke befinner Frances McDormand seg i svært eksklusivt selskap. Takket være sin innsats i «Nomadland» ble hun den første som noen gang har fått statuetten både som hovedrolleinnehaver og produsent for samme film. I tillegg ble hun den andre kvinnen som har fått prisen for beste skuespiller tre ganger – den første var Katharine Hepburn – og den sjuende i alt.
Nå er det med andre ord offisielt: McDormand er en av de største.
Å bedømme skuespill er noe av det vanskeligste jeg gjør som filmanmelder. Det handler om å sette ord på en vanskelig definérbar blanding av teknikk, følsomhet, innlevelse, intelligens, livserfaring og – aller mest ullent – karisma. Et interessant ansikt er selvsagt heller ingen bakdel.
Frances McDormand har alle disse kvalitetene.
De fleste av oss ble oppmerksom på henne da hun spilte den høygravide politikvinnen Marge Gunderson i Joel og Ethan Coens «Fargo» (1996). Marge er noe nær den definitive McDormand-karakteren: praktisk, jordnær, full av viljestyrke og med et smart glimt i øyet.
At denne rollen ble til i samarbeid med Coen-brødrene, er på ingen måte tilfeldig. Hennes første film var deres debut «Blood Simple» (1984), og hun er også gift med Joel.
Gjennom karrieren har McDormand stort sett holdt seg til mindre roller i – etter hollywoodsk standard – små filmer. Flere av dem tilhører undertegnedes absolutte favoritter: «Arizona junior» (1987), «Mississippi i flammer» (1988), «Short Cuts» (1993), «Lone Star» (1996), «Wonder Boys» (2000), «Almost Famous» (2000), «The Man Who Wasn't There» (2001), «Burn After Reading» (2008) og «Moonrise Kingdom» (2012).
Den ene sentrale McDormand-filmen jeg aldri har fått fot for, er «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» (2018). Jeg opplever dette krimdramaet som kraftig overkokt. Men fordi det har en Frances McDormand på sitt mest rasende, menneskelige og magnetiske, er det et must allikevel.
Og akkurat nå gleder jeg meg til «Nomadland».
Det er bare ett skår i gleden: Fordi kinobransjen for tiden er i konflikt med Disney, blir ikke årets store Oscar-vinner å se på stort lerret i Kristiansand. Men den ligger på strømmetjenesten Disney+ – for de som holder seg med den – og blir helt sikkert tilgjengelig gjennom andre kanaler om ikke så alt for lenge.
Jeg har god grunn til å tro at filmen er verdt å vente på.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.05.21
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Frances McDormand i «Nomadland»: Disney
Kommentarer
Legg inn en kommentar