Late sommerkvelder er som skapt for å se gamle filmer om igjen.
Juli og august er liksom ikke tiden for å utfordre seg selv. Jeg for min del har i hvert fall styrt unna filmer og serier som virker å kreve noe mer enn at man bare følger med. Sant å si har jeg holdt meg til sånt jeg har sett før.
Hey, hvis man ikke kan late seg midt på sommeren, når er det egentlig meningen at man skal gjøre det?
Her er noen av filmene jeg har sett i det siste. Alle er over 10 år gamle, alle er lette å finne og alle tåler fint et gjensyn. Tro meg, bortsett fra «Death Rides a Horse» har jeg sett dem mange ganger.
Shutter Island (2010; Netflix): Regissør Martin Scorsese og hans stjerne Leonardo DiCaprio har aldri vært mer underholdende enn i denne mørke røverhistorien.
Breach (2007; leiefilm): Voksent, veldreid spiondrama med skuespiller-favoritt Chris Cooper i en av sine alt for sjeldne hovedroller.
Kill Bill Vol. 1 (2003; Netflix): De fleste filmene til Quentin Tarantino blir bare bedre når man ser dem om igjen. Første del av den blodige sagaen om «The Bride» er ikke et unntak.
Get Shorty (1995; leiefilm): Apropos Tarantino, så er denne kriminalkomedien – med John Travolta i sin kanskje aller beste rolle – en av svært få 90-tallsfilmer som tåler å bli sammenlignet med «Pulp Fiction».
Beverly Hills Purk (1984; leiefilm): Det er alltid et godt tegn når man husker alle de sentrale scenene i en film 20–30 år etter forrige gang man så den. Sånn har jeg det med denne 80-tallsklassikeren.
First Blood (1982; leiefilm): Den første filmen om John Rambo er en sånn man tar seg i å bli revet med av når den plutselig dukker opp på tv sent en julikveld. Jammen er den ikke også en god del bedre enn man husker.
Tenebre (1982; Netflix): Sånt som gjerne trekker ned i andre sammenhenger – tvilsom dubbing, et overdrevet fokus på pupper og blod – er bare en del av attraksjonen ved gamle italienske giallo-filmer.
En amerikansk varulv i London (1981; leiefilm): Glimt i øyet + Spesialeffekter av den gamle skolen = Popcorn-underholdning fra øverste VHS-hylle
Five Easy Pieces (1970; leiefilm): Denne, som gjorde Jack Nicholson til en av sin generasjons største skuespillere, er gull for oss som mener at amerikansk film var best på 1970-tallet.
Death Rides a Horse (1967): En gang i blant er det bare en beinhard spagetti-western som duger, og da må den gjerne ha Lee Van Cleef i hovedrollen og musikk av Ennio Morricone. «Death Rides a Horse» ser du gratis på YouTube.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.08.21
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Lee Van Cleef i «Death Rides a Horse»: Skjermdump fra YouTube
Kommentarer
Legg inn en kommentar