Lunt på låven

Jonas Alaska og Thom Hell
Sted: Haubitz Låven, Kristiansand
Tid: Tirsdag 23. november
Publikum: ca. 200

TERNINGKAST 5

Det kunne nesten ikke bli annet enn fint da to av Sørlandets fremste låtskrivere spilte sammen i et av Sørlandets flotteste konsertlokaler tirsdag kveld.

Det gir mye mening at Jonas Alaska og Thom Hell har lagt ut på turné sammen. I tillegg til å være sørlendinger med utenlandsk-klingende artistnavn, deler de to også røtter i klassisk singer–songwriter-tradisjon og de mer sofistikerte delene av 1960-tallets popmusikk. Ingen av dem ville ha vært som de er uten Paul McCartney, for å si det sånn.

Til Bygg 135 på toppen av Odderøya, Haubitz Låven, kommer Alaska og Hell med felles band. Et ordentlig kremlag er det også: Even Ormestad på bass, Thomas Aslaksen på trommer, Ronny Yttrehus og Kjetil Grande på gitarer. Det kan vanskelig bli annet enn en kveld med mye godlyd.

Jonas Alaska åpner alene med kassegitaren og sin skjøre, skjøre «If Only As a Ghost». «Så kommer Thomas med sine lystige sanger etterpå,» som han sier. Bandet mønstrer på litt sånn etter hvert, og er fulltallige til Hells flotte, men ikke utpreget muntre «Love Is Gone». «Darling» blir dandert med både doble gitarharmonier og avanserte, jazzete overganger.

Slik fortsetter det, med forskjellige instrument- og vokalkonstellasjoner til stort sett hvert nummer. Alaska står for de sangene som er mest nedpå og de som er mest ovenpå; Hell for de med Beatles-melodiene og Beach Boys-harmoniene. Til sammen har de forbløffende mange man opplever som kjente og kjære.

Utagerende scenepersonligheter skal ingen beskylde dem for å være. Til gjengjeld har de plenty selvironi på de melankolske repertoarene sine. «Her kommer gladlåten min,» sier Hell. «Å, hvilken er det?» svarer Alaska, tilsynelatende oppriktig i stuss.

Det blir en sånn konsert hvor det ene høydepunktet får én til å glemme det andre. Men «You Don’t Know How to Dance», fra Alaskas helt ferske, overrumplende moderne-lydende album, låter i hvert fall minst like bra i streit bandformat, og Hells 20 år gamle «Tired» er og blir et lite stykke selvmedlidenhet av aller mest utsøkte sort.

Etter 90 minutter toppes det hele med en episk «Movin’ Slow» som begynner nesten sakralt, bare for å ende med at Grande endelig får slippe til med en lang, bluesy solo. Gåsehudfremkallende fint var det.

Og bare så det er nevnt: Koseligere konsertlokale enn Haubitz Låven skal du jammen lete lenge etter.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 25.11.21
© Tekst og foto: Roy Søbstad