1. Verdens verste menneske
Norge 2020
Regi: Joachim Trier
«Verdens verste menneske» er en helt usedvanlig rik film. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Man må jo si noe om skuespiller Renate Reinsve. I hennes skikkelse er filmens hovedperson – den 30 år gamle, men langt fra etablerte Julie – kul, naiv, smart, håpløs, frekk, usikker, morsom og alt annet et levende menneske kan tenkes å være.
Man må også si noe om regissør Joachim Trier. «Verdens verste menneske» er en film hvor digresjonene og de overrumplende fortellergrepene kommer tett. Flere sekvenser – som den hvor Julie krasjer en fest og blir stupforelsket – kunne fint ha stått på egne bein som kortfilmer. Man må bare beundre hvordan Trier har fått alt sammen til å gå opp i en stor, livlig og helt sømløs helhet.
For meg er det viktigste likevel hvordan «Verdens verste menneske» fanger tida vi lever i. Den er en tidskapsel som inneholder tankene, forvirringen og sårbarheten til oss som surrer rundt akkurat her akkurat nå. Og jeg kan nesten ikke tenke meg noe finere å etterlate til dem som kommer etter.
2. Titane
Frankrike/Belgia 2021
Regi: Julia Ducournau
Alexia (Agathe Rousselle), som går rundt med en metallplate i hodet etter en bilulykke i barndommen, jobber som erotisk danser på bilmesser og er seriemorder på si. I en av «Titane» sine mange bisarre sekvenser blir hun gjort gravid av en Cadillac.
Denne franske filmen er definitivt ikke for alle. Nesten hver eneste scene viser en eller annen form for intenst kroppslig ubehag. Gang på gang brytes det feminine mot det maskuline, det myke mot det harde, kjøtt mot metall. Men «Titane» skal etter hvert bli nesten øm også.
Verken historien eller tematikken går noen gang ordentlig opp. Det er som om puslespillbitene ikke passer helt sammen. Og jeg har tenkt mer på «Titane» enn kanskje noen annen film i år.
3. First Cow
USA 2019
Regi: Kelly Reichardt
Tidlig på 1800-tallet, langt ute i Oregons skoger, gjør en dyktig baker og en driftig entreprenør stor suksess med sine deilige småkaker. Haken er bare at de må stjele melk fra distriktets eneste ku.
Jeg ble aldri enig med meg selv om «First Cow» burde få merkelappen «western» eller «fabel». Strengt tatt er den vel begge deler på én gang – altså en westernfabel – og som sådan kan den sies å handle om for eksempel vennskap eller hvordan markedskreftene ubønnhørlig slår rot selv i den mest ødslige utmark.
Mest av alt er «First Cow» likevel en sånn film som – med lun humor, et øye for detaljer og en utsøkt tilbakeholden fortellerstil – transporterer deg til et annet sted og en annen tid i et par timer.
4. Rettferdighetens ryttere
Danmark 2020
Regi: Anders Thomas Jensen
«Rettferdighetens ryttere» viser hvordan livene våre blir styrt av tilfeldigheter.
På grunn av en obskur, men ikke usannsynlig årsaksrekke, blir kona til Markus (Mads Mikkelsen) drept i en eksplosjon på t-banen. En gangsterbande og tre nerder med begrensede sosiale ferdigheter blandes inn i saken, og etter en serie hårete episoder, munner det hele ut i noen betimelige spørsmål om meningen med alt sammen.
Danske Anders Thomas Jensen blir ofte omtalt som en slags nordisk Quentin Tarantino. Og, ja, både Jensen og Tarantino har en fascinasjon for eksentriske typer, absurde digresjoner og stump vold. Men dansken har i tillegg en varme hans amerikanske motstykke bare sjelden viser tegn til å besitte.
5. The Father
Storbritannia 2020
Regi: Florian Zeller
Anthony (Anthony Hopkins) er dement og sliter stadig mer med å holde rede på hvem, hva og hvor. Datteren Anne (Olivia Colman) gjør sitt beste, men får lite annet enn utskjelling tilbake når hun prøver å hjelpe.
På kløktig vis tar «The Father» oss inn i hodet til en mann som er i ferd med å miste grep om selve virkeligheten. Aldri kan vi være trygge på om det den viser oss er sant: sekvenser gjentar seg i ulike varianter, rommene forandrer seg fra scene til scene, de samme skuespillerne dukker opp i flere forskjellige roller.
Og når 83 år gamle Hopkins gestalter Anthony med alt han har av trass, sårbarhet og naturlig tyngde, blir «The Father» så troverdig at det gjør vondt.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.12.21
© Roy Søbstad
En sjette filmomtale:
SvarSlettDe uskyldige
Norge 2021
Regi: Eskil Vogt
«De uskyldige» var den mest sanselige filmen jeg så i hele år. Den var også den klart mest ubehagelige.
Med uvurdelig hjelp fra fotograf Sturla Brandth Grøvlen og lyddesignerne Gustaf Berger og Gisle Tveito, trekker regissør Eskil Vogt oss inn i verdenen til fire barn i drabantbyen en døsig sommer. Fra første stund opplever vi alt fra deres synsvinkel. Alle inntrykk er liksom litt ekstra nære og intense. Og stadig mer intenst blir det etter hvert som barna prøver ut grenser, oppdager at de har overnaturlige evner og handlingene deres begynner å få alvorlige konsekvenser.
Å se «De uskyldige» er som å gjennomleve barndommen på nytt, men med en horrortwist.