ELPIS
porto
Fedi Forma
Å høre debutalbumet til ELPIS føles som å bli transportert tilbake til 90-tallet i en halvtimes tid.
Det er en interessant konstellasjon kristiansandsmusikere som har kommet sammen i bandet ELPIS.
Gitarist Lovlydia – han trives etter alt å dømme best med det navnet – har mange år bak seg i indierock-orkestre som Honeycomb, Spies of Ammo og Lovlydia & The Cast Of Ludo.
Bassist Nils Olav Drivdal pleide å være drivkraften bak powerpop-bandet Evan Seleven, men spiller nå om dagen progressiv metal med In the Woods…
Trommeslager Mads Hatlevik har en fortid med de bergenske indiepopperne Professor Pez.
Vokalist Maja Hagen Torjussen er til nå mest kjent som forfatter og en av ildsjelene bak Lik forlag.
Når denne gjengen samles i øvingslokalet, ender de – ikke direkte overraskende, men ikke alt for opplagt heller – opp med en form for grovhugd gitarrock som eimer av 90-tall og gjør-det-selv-ånd.
«porto», den første fullengderen deres, kan til tider høres ut som en hakket røffere Courtney Barnett og andre ganger som et Mazzy Star på sitt mest steine. Og selv om det er forbudt for anmeldere å sammenligne kvinnefrontet rock med PJ Harvey, står det ikke til å nekte at albumets mest bluesy spor sender tankene i nettopp den retningen.
Det låter melankolsk og ettertenksomt når det skal låte melankolsk og ettertenksomt. Det låter eksplosivt og forløsende når det skal låte eksplosivt og forløsende. Torjussen fremfører dessuten sine ordrike, assosiative tekster med en tilstedeværelse som oppleves akkurat passe autoritær, akkurat passe mystisk og akkurat passe giftig.
Man merker at disse folkene vet hva de driver med, for å si det sånn.
Så får det heller være at musikken deres ikke fremstår utpreget hip i 2021. Dét gjør ikke «porto» til noen dårligere plate.
Og det føles jo faktisk som om tiden er inne for litt gitarbasert rock igjen, gjør det ikke?
Skrevet for Oh-K-Town.no, upublisert
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar