Honningbarna
«Animorphs»
Nye Blanke
TERNINGKAST 5
Honningbarna har klart kunststykket å bli voksne uten å miste seg selv.
Honningbarnas sjette åpner med et knyttneveslag. En industriell trommebeat bygger og bygger og bygger, inntil Edvard Valberg etter to minutter begynner å messe om rikinger og øgler, søstre og plankton. Så kicker hele bandet inn. Så begynner Valberg å skrike.
I 50 sekunder er lufta fylt av hamrende rytmer, overstyrte gitarer og en stemme som repeterer «Animorphs! Animorphs!» med blodkarsprengt intensitet. Så blir det øredøvende stille. Så kommer neste knyttneveslag.
Det låter som Honningbarna slik vi kjenner dem, men også mindre som The Clash anno 1977 og mer som vårt fragmentariske, forvirrende og frustrerende 2022.
12 år er gått siden en gjeng tenåringer fra Søgne erklærte at de var «Borgerskapets utakknemlige sønner». Vokalist Valberg og gitarist Christoffer Trædal har vært med hele veien; Nils Jørgen Nilsen har sittet bak trommene siden 2012. Svenskene Johan Liljeberg og Tomas Berglund er mer eller mindre nye på henholdsvis gitar og bass.
De skal ha for å opprettholde energinivået, og de skal ha for å ivareta bandets identitet. Kanskje har det hjulpet at det som var utidsmessig da Honningbarna debuterte – punkrock med et antiautoritært og antikapitalistisk budskap – om mulig er enda mindre tidsmessig nå.
«Oss mot dem»-retorikken deres er også blitt smartere og mer tvetydig med tida: «For en av oss er en idiot/En av oss har jævla flaks/Så hvem av oss er idiot?»
Legg til at «Animorphs» er bandets mest velproduserte album – pluss dobbelt så langt som de tre kriminelt kortspilte forgjengerne – og du har et bevis på at det går an å bli voksen innenfor punken uten å miste seg selv.
Ja, også kommer disse låtene til å sitte som en kule der Honningbarna gjør seg aller best: på scenen.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.01.22
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar