Finnes det en mer perfekt film enn «Gudfaren»? Det måtte i så fall være «Gudfaren 2».
14. mars er det 50 år siden «Gudfaren» hadde premiere i New York. Jeg våger påstanden om at den står seg akkurat like godt i dag.
Mange av titlene som pleier å bli trukket fram når tidenes beste film skal kåres – «Citizen Kane», «Vertigo», «Det syvende segl», «De syv samuraier», «8 1/2» og så videre – kan være vanskelige for den gjengse moderne publikummer å komme inn i. Noen av filmene er eksperimentelle i uttrykket. Andre bærer sterkt preg av tida de ble laget i.
Slik er det ikke med «Gudfaren». Den, et periodedrama som utspiller seg i årene fra 1945 til 1955, føles verken som om den er fra 70-tallet eller 50-tallet, men er så tidløs som en film kan bli. Jeg hadde uten videre sett den sammen med en tenåring som var oppvokst på Netflix-serier.
«Gudfaren» er selvsagt mafiafilmen framfor noen. Dypest sett handler den likevel mer om familie, lojalitet og synd enn om gangstere.
Mafiabossen Don Vito Corleone (spilt med magnetisk verdighet av Marlon Brando) er karakteren alle husker. Men filmens virkelige hovedperson er hans sønn Michael (spilt av en rundkinnet Al Pacino som ennå ikke hadde gjort det til en spesialitet å eksplodere i hver bidige scene).
Michael har egentlig stilt seg på siden av familien. Han vil ikke ha noe med virksomheten deres å gjøre. Men når faren nesten blir drept i et attentat fra en rivaliserende klan, faller det på ham å ta hevn og etter hvert også bli familiens nye overhode. Gradvis ser vi Michael utvikle seg fra en rettskaffen ung mann til en iskald, morderisk mesterhjerne.
Og i de to oppfølgerne, den like essensielle «Gudfaren 2» (1974) og den hakket mer ujevne «Gudfaren 3» (1990), følger vi historien hans til sin logiske, men hjerteskjærende slutt.
Regissør Francis Ford Coppolas mesterskap ligger i hvordan han klarer å skape episk skjebnedrama av materiale som i andre hender kunne ha blitt bare enda en skurkehistorie. Filmen ville heller ikke ha vært den samme uten Nino Rotas vakre, elegiske musikk eller Gordon Willis’ mørke, stemningsfulle foto.
Og etter å ha sett den om igjen nok en gang, sitter jeg her og tenker at «Gudfaren» er – og alltid vil forbli – som en flaske god amarone: fyldig, fruktig og farlig forførende.
Hele trilogien ligger ute på de vanlige leietjenestene og på HBO Max. En tv-serie om produksjonen av «Gudfaren», «The Offer», har premiere på Paramount+ i april.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.03.22
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Marlon Brando i «Gudfaren»: Paramount Pictures
Kommentarer
Legg inn en kommentar