I mange år spilte han powerpop med Evan Seleven. Nå spiller han indierock med Elpis, metal med In the Woods…, kunstrock med I Sing My Body Electric (ISMBE) og blackened punk i soloprosjektet Drivdal.
Vi har slått av en prat med Nils Olav Drivdal, låtskriver, multiinstrumentalist og antakelig et av de mest allsidige menneskene i Kristiansands musikkliv. Nils forteller at han er klar hvis Einar Øgrey Brandsdal skulle trenge en poplåt.
– Hva er bakgrunnen for Drivdal-prosjektet?
– Det begynte i 2017. Jeg hadde akkurat blitt pappa og trengte noe å gjøre, så jeg spilte inn noe blackened punk mens barna sov. Nå har Anders Kobro fra In the Woods… lagt på trommer i studio, tremenningen min, som synger i det svenske black metal-bandet Wormwood, har bidratt med vokal på en av låtene og Ronny Bøe har mikset. Tatovøren min, Maciek Korbut, som er veldig musikk- og vinylentusiast, sa at Drivdal måtte gis ut på vinyl, og at han så seg nødt til å starte label om ikke jeg fikk finansiert selv. Som sagt, så gjort!
– Det er voldsomt aggressiv musikk til å komme fra en voksen småbarnsfar?
– Bare positive affirmasjoner på hele plata! Jeg har vel heller blitt mindre sint av sånn musikk. Se på stakkars Brian Wilson, for eksempel. Han kunne sikkert med fordel ha skreket litt mer. Bra låtskriver, da.
– Evan Seleven, som eksisterte i nærmere 10 år, lot flere ganger til å stå overfor et kommersielt gjennombrudd. Hvordan tror du din verden ville ha sett ut i dag hvis det hadde skjedd?
– Hmmm. Jeg hadde nok fått ut mer musikk, kanskje. Men hva bransjen angår, så hadde jeg nok blitt mer som Brian Wilson. Deppa. Tveegget sverd, det der. Jeg liker når ting er ekte. Og den bransjen driver med ren business og mye smisk.
– Etter mange år med hard, men melodisk rock, er du blitt medlem av det progressive metalbandet In the Woods… Hvordan hadde det seg?
– Jeg fikk en unik sjanse. Og tok den! Anders var på utkikk etter bassist, og da jeg hørte det, måtte jeg melde min interesse. Jeg har alltid likt metal. Og In the Woods… har så mange fasetter, det er så mange detaljer, og så flinke og bra folk.
– Er det rart å komme inn i et band som har en 30 år lang historie?
– Ja og nei. Det er jo så klart rart for folk som har et forhold til de som var med før, de som var de «orginale». Men jeg føler meg heldig som får lov til å treffe så mange mennesker som setter pris på at vi spiller nye og gamle låter live. Å få være med på en sånn reise er noe jeg har hatt lyst til helt siden jeg var liten. Samtidig er jeg bassist, og slipper å være i front. Det er veldig deilig.
– Du trives bedre som bakmann, du som har stått så mye i helt i front?
– Ja, definitivt. Jeg liker å slippe den «byrden» det er å snakke mellom låter, og å ha alles oppmerksomhet.
– Hm, jeg syntes alltid mellomsnakket på Evan Seleven-konserter var godt over gjennomsnittlig underholdende.
– Takk for det! Jeg tenkte at hvis jeg får folk til å le, så har jeg ikke dritt meg ut uten å gjøre det med vilje i hvert fall.
– Du har spilt indiepop, grungerock, surfpunk, deathpunk, blackened punk, progmetal og sikkert litt av hvert annet også. Kan du selv se noen røde tråder gjennom alt dette?
– All musikk har noe av det samme. Man komponerer, prøver å fange en stemning eller sitter med en følelse som må ut.
– Men tenker du sjanger når du komponerer? «Dette skal bli en country-låt,» liksom?
– Nei, det er følelsen som er første prioritet, og «hooket». Og så blandes det med «Oi, det låt country, her må det hestejazzes!».
– Finnes det noe musikk du ikke liker?
– Ja, for all del! Men jeg kan ikke pinpointe noe særlig. Datteren min spiller musikk for meg i bilen, og jeg kan tenke «Shit, dette er catchy!», og så er det ordentlig radiopop.
– Kunne du ha laget moderne radiopop selv? Det er ikke mye gitarer å høre på radioen lenger.
– Ja, jeg liker å tenke som Zappa: «Your mind is like a parachute, it doesn’t work if its not open.» Så hvorfor ikke? Og er det penger i bildet? Ja, et definitivt ja!
– Du er åpen for oppdrag?
– Helt klart! Hadde vært kult hvis Brandsdal ville hypet seg litt med en kjempedyr poplåt. Da er jeg mannen å legge igjen penger hos!
– Har du noen gang i løpet av de siste 25–30 årene kastet hendene i været og sagt «Nå gidder jeg ikke mer!»?
– Ha ha, ja, mange ganger! Men det går ikke. Lidenskap er lidenskap!
– Når har det vært tyngst å holde på?
– Når jeg har droppa å jobbe for å satse, vært singel, og bandet også har mista troa. Det har føltes som at jeg har mista venner i tillegg til lidenskapen. Og når jeg brukte rusmidler, mista jeg gleden i det å spille også. Det var nok tyngst.
– Men det begynner å bli en stund siden?
– Ja, det er lenge siden! Snart 17 år.
– Hva er du mest stolt av å ha fått til?
– Å være første norske usignerte artist som spilte gig på verdens største musikkeksport-festival, SXSW i Austin, Texas, var stort. Å varme opp for Ash var stort. Nå er drømmen oppfylt med å få spille i In the Woods… I tillegg har jeg også æren av å spille i ISMBE og Elpis.
– Hvilken plate synes du alle i hele verden burde høre?
– «Committed to a Bright Future» med Dog Fashion Disco. Første jeg kommer på som tweaker alt av stiler, og lager bra musikk av det.
Elpis’ debutalbum «Porto» er ute nå. Drivdal-albumet kommer ut på Mansim Records i løpet av året. Både In the Woods… og ISMBE er for tiden i studio.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 2/2022
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Nils Olav Drivdal på scenen med Elpis i 2020: Petter Sandell
Kommentarer
Legg inn en kommentar