En ekte filmstjerne har takket for seg.
For noen uker siden satt jeg, slik man jo gjør, og slo ihjel litt tid på en nerdete YouTube-kanal. Temaet var den senere karrieren til Bruce Willis. Den viste seg å være mer enn bare litt selsom. Ikke bare har skuespilleren spilt i flere titalls filmer i løpet av fire–fem år, men samtlige er også ren søppel; produksjoner så billige at man kan se de samme kulissene bli brukt om igjen i scene etter scene. Jeg kunne ikke fatte hvorfor den gamle stjernen hadde latt seg ydmyke på denne måten.
Utrolig nok fikk jeg svar en uke eller to senere. Da kunngjorde Willis’ familie at 67-åringen lider av afasi, en svikt i evnen til å bruke og forstå ord, og derfor må trekke seg tilbake. Jeg tipper at han spilte i alle de håpløse filmene for å sikre arvingene.
På 80- og 90-tallet var Bruce Willis en av de største. Vi så ham først i krimserien «Bøllen og blondinen» (1985–1989) på NRK, men det var rollen som den tørrvittige og ekstremt hardføre politimannen John McClane i «Die Hard» (1988) som gjorde vår mann til filmstjerne.
Som actionhelt framsto Willis smartere enn Seagal og Van Damme, og mindre harry enn Schwarzenegger og Stallone. Det var han som gjorde de dustete science fiction-blockbusterne «Det femte element» (1997) og «Armageddon» (1998) verdt å se.
Forresten: Nå har ikke jeg så god greie på trender, men det må da være Bruce Willis’ fortjeneste at det på 90-tallet ble kult for menn å barbere hodet?
Willis jobbet med mange interessante regissører opp gjennom årene. Blant annet hadde han hovedrollen i M. Night Shyamalans to beste filmer, «Den sjette sansen» (1999) og «Unbreakable» (2000), og han spilte i Terry Gilliams «12 Monkeys» (1995), Rian Johnsons «Looper» (2012) og Wes Andersons «Moonrise Kingdom» (2012).
Personlig er jeg svak for ham i Quentin Tarantinos «Pulp Fiction» (1994). I en film full av karismatiske skuespillere – John Travolta, Samuel L. Jackson, Uma Thurman, Christopher Walken, Harvey Keitel – kan den jordnære Willis være lett å overse, men filmen har noen øyeblikk som er bare hans.
Først og fremst tenker jeg på scenen hvor han, etter å blitt utsatt for unevnelige ting i en mørk kjeller, er på leting etter et våpen å hevne seg med. Først plukker han opp en hammer. Så vurderer han et balltre, og deretter en motorsag. Så glimter det til i øynene hans: et samuraisverd!
Det er et herlig filmøyeblikk. Og aldri om det hadde fungert uten Bruce Willis.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.04.22
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Bruce Willis på Oscar-utdelingen i 1989: Alan Light/Wikimedia Commons
Kommentarer
Legg inn en kommentar