Det er litt av en film vi nå skal se. Fransken min er mildt sagt rusten, men jeg tror tittelen skal uttales titann.
«Titane», som er laget av den franske filmskaperen Julia Ducournau, vant Gullpalmen i Cannes i fjor og ble en av det årets mest omdiskuterte filmer. Noen mente at den var et mesterverk. Andre ble bare dårlige av å se den.
Jeg for min del har tenkt mer på «Titane» enn kanskje noen annen film jeg så i fjor.
Som anmelder ser jeg flere filmer hver eneste uke, og jeg skal ærlig innrømme at mange av dem blir glemt i omtrent samme øyeblikk som anmeldelsen er sendt inn til avisen.
Sånn er det å jobbe frilans for en dagsavis: Man går på pressevisning, ser en film, forter seg tilbake til kontoret, skriver ned det man måtte ha av tanker og sender det fra seg. Så er det videre til neste oppdrag. Dypere refleksjon blir det sjelden tid til.
Men så er det altså enkelte filmer som ikke slipper taket, som man man blir gående og gruble på lenge etter at anmeldelsen er levert og filmen har gått sin runde på kinoene.
Det er et par grunner, tror jeg, til «Titane» gjorde såpass sterkt inntrykk på meg.
For det første inneholder den mange bilder det rett og slett er vanskelig å få ut av hodet. Som jeg skrev i anmeldelsen min: «Nesten hver eneste scene viser en eller annen form for intenst kroppslig ubehag.»
For det andre er det som om verken historien eller tematikken går ordentlig opp. Det føles som om puslespillbitene skal passe sammen, men jeg er usikker på om de faktisk gjør det.*
Det er umulig å diskutere en film som dette uten å gjengi handlingen. Men jeg skal prøve å ikke spoile noe.
«Titane» handler om en ung kvinne som heter Alexia. Alexia har et svært spesielt forhold til både mennesker og biler.
Menneskene er hun enten avvisende eller aggressiv overfor – Alexia er en god, gammeldags seriemorder – mens bilene later hun til å være seksuelt tiltrukket av. Tidlig i filmen blir hun faktisk gjort gravid av en Cadillac. (Dette er akkurat så sprøtt som det høres ut.)
Mye av det som skjer i denne første delen av «Titane» er sånt som gjør at man helst vil se en annen vei. Tankene går ofte til David Cronenberg og hans såkalte bodyhorror-filmer – en del husker sikkert «Crash» fra 1996 – og Ducournau sin debut «Raw», en film som var innom kannibalisme.
Men de som opplever denne delen av filmen som en utholdenhetsprøve, kan trøste seg med at «Titane» snart skal endre karakter.
Alexia tar nemlig en ny identitet. Hun gir seg ut for å være Adrien, en gutt som ble kidnappet for 10 år siden, og guttens far later til å tro på at hun faktisk er sønnen som er kommet tilbake. Etter hvert utvikler Alexia og denne faren et forhold som er både ømt og vakkert.
Så hva handler «Titane» egentlig om? Hva er det den har å fortelle oss? Det har jeg altså grublet mye på siden jeg så filmen for første gang i fjor høst.
Den er innom forholdet mellom menneske og maskin, den er innom kjønn, identitet og seksualitet – et mye diskutert tema nå om dagen – og den sier også noe om behovet vi mennesker har for å bli sett og forstått. Men jeg er altså ikke sikker på hva konklusjonene til syvende og sist er.
Og kanskje er det ikke så viktig heller. Dette er en film og ikke en akademisk avhandling.
«Titane» fremstår da også i mange sekvenser mest av alt som en drøm – eventuelt et mareritt – og i drømmer er det ingen som stiller krav til at alt skal gi mening eller være logisk.**
I tone varierer filmen fra scene til scene. Den går fra musikkvideo til slasherfilm til sosialrealisme til svart komedie til ren, bisarr fantasi.
Min favorittscene er kanskje den med de homofile brannmennene som danser i slow motion badet i fiolett lys. Og mitt forslag i kveld er at vi gjør som de homofile brannmennene, at vi bare gir oss hen til opplevelsen.***
Jeg kan ikke love at det blir hyggelig. Jeg kan ikke love at det blir behagelig. Men jeg er ganske sikker på at ingen vil klare å forholde seg likegyldige.
Så får vi heller ta analysen etterpå.
* Etter å ha sett filmen om igjen, ser jeg at dette i beste fall er en upresis beskrivelse.
** Jeg mener nå at handlingen henger godt sammen.
*** Jeg er ikke lenger overbevist om at brannmennene er homofile.
Etter å ha sett filmen om igjen, innser jeg at enkelte punkter i denne teksten er nokså upresise. Men dette var notatene jeg hadde med meg til Cinemateket, og her i bloggen arkiverer jeg skriveriene mine helt uredigert.
SvarSlett