30 år i den gode filmens tjeneste

Tiden går fortere i filmbransjen enn de fleste andre steder. Det er slett ikke selvsagt at en aktør som Fidalgo, en liten filmimportør som holder til i lille Kristiansand, skulle kunne holde det gående i 30 år. Men det er utrolig hva man kan få til hvis man bare elsker jobben sin, og hvis man elsker film.

Å ta skrittet fullt ut

For daglig leder Frank L. Stavik begynte det med Monty Python. Da romsdalingen kom til Kristiansand for å studere høsten 1982, var musikkinteressen betydelig større enn filminteressen. Men han hadde bitt seg merke i en anmeldelse av «Monty Python og ridderne av det runde bord» i musikkavisen Puls.

– Oppe på Nord-Vestlandet hadde jeg ikke noen sjanse til å få sett dette her, forteller han i dag. – Men vinteren 1982, eller kanskje var det våren 1983, så jeg en plakat hvor det sto: Kristiansand Filmklubb viser «Monty Python og ridderne av det runde bord». 

– De viste den på biblioteket på 16 mm. Det var helt fantastisk, langt unna alt jeg hadde sett før. Etterpå slo tanken meg: Hvis filmklubben kan vise noe slikt som dette, hva annet er det de viser som jeg ikke vet noe om? Dermed gikk jeg neste gang og neste gang og neste gang, og et par år senere ble jeg med i styret.

I over 20 år skulle Frank være med å drive Kristiansand Filmklubb. Som han selv sier, er han «så til de grader» en del av filmklubbgenerasjonen.

Noen år etter at han hadde oppdaget filmens vidunderlige verden, søkte unge Stavik jobb som selger i film- og videodistribusjonsselskapet Fidalgo. Katalogen deres var kanskje full av tvilsomme titler som «Panther Squad» («Hun er svartglinsende, sexy og sterk») og «Ta skrittet fullt ut!» («Sex er ikke alt – det bare virker sånn!»), men det var nå allikevel film.

Fidalgo het opprinnelig C.P. Entertainment, og ble startet av et par gründere som ved jappetidens begynnelse så for seg at det fantes raske penger å tjene i et stadig voksende VHS-utleiemarked. Da pengene tydeligvis viste seg å ikke være så lettjente allikevel, ble C.P. Entertainment overtatt av en forretningsmann med shipping-bakgrunn. 

Han ga firmaet et nytt og potensielt illevarslende navn: Fidalgo ble oppkalt etter Fidalgo av Kristiansand, en frakteskute som i 1951 endte sine dager på et skjær i Sør-Kina-havet etter å ha blitt kapret av kinesiske nasjonalister.

På fisketur med Jon Voight

Fidalgo hadde en stund før Franks tid inngått avtale om å distribuere den amerikanske filmen «Eternity». Et drama med sjelevandring som tema var kanskje ikke helt i deres gate, men daværende daglig leder så for seg at den kunne lanseres på Filmfestivalen i Haugesund i 1990, med filmens produsent og stjerne Jon Voight til stede.

Siden ingen i Fidalgo visste noe om hvordan man presenterte filmer på festival, tok Frank, via en studiekamerat som var blitt kinosjef på Moi, kontakt med Arild Frøyseth som var filmanmelder i Sandefjords Blad. Han hadde lang erfaring fra Haugesund, og ble engasjert av Fidalgo for å lansere filmen og være personlig assistent for Voight under oppholdet.

Arild tok Hollywood-stjernen – en veldig hyggelig og upretensiøs mann, i følge Frank – med på fisketur, og gjorde ellers en jobb alle var fornøyde med. Viktigere var det likevel at Arild og Frank fant tonen.

Den høsten tilbragte de to mange kvelder på Telfords Pub i Kristiansand med å snakke om hva Fidalgo kunne bli. Inspirert av Tore Erlandsen og firmaet med det misvisende navnet ActionFilm – de distribuerte Herzog, Fassbinder og Tarkovskij; ikke actionfilmer – var de enige om det måtte finnes en nisje for såkalt kvalitetsfilm i Norge.

Da det viste seg at Fidalgos daværende eier uansett hadde planer om å legge ned, fikk de to unge filmentusiastene med den nye visjonen like godt ta over driften. Forutsetningen var at de måtte dekke det firmaet hadde av tap og ellers stå på egne ben.

Ikke lenge etterpå reiste Arild og Frank til Stockholm. Der møtte de agenten til de finske regissørene Aki og Mika Kaurismäki, og kom hjem igjen med rettighetene til Akis film «Leningrad Cowboys Go America». I 1991 skulle den få ekstatiske anmeldelser i norske aviser og bli sett av over 50 000 mennesker på kino.

– Ah, dette var jo enkelt! Dette kan vi, slo de nybakte filmdistributørene fast. I stedet for å selge halvsnuskete VHS-kassetter, kunne de nå konsentrere seg om det de helst ville: å finne og spre filmer de likte selv.

There IS such a thing as a free lunch

Å reise ble en viktig del av det nye Fidalgos virksomhet. Den første turen til Filmfestivalen i Berlin beskriver Frank som fantastisk.

– Det var virkelig wow, altså. Det var film i alle retninger – markedsvisninger og festivalvisninger og gallavisninger – og vi var med på alt vi kunne. Og vi møtte også representanter for salgsselskapene og andre distributører, så vi lærte jo masse der.

Siden ble det mer eller mindre årlige turer til festivalbyer som Cannes, Toronto, Rotterdam, Thessaloniki, Buenos Aires og Busan i Sør-Korea. Og distributørene ble etter hvert godt vant. – De som sier at «there’s no such thing as a free lunch», har aldri jobbet i filmbransjen, sier Frank.

Noen ganger har det nesten blitt for mye av det gode. Frank minnes en spesielt påkostet tur til Bangkok i 2006.

– Jeg ble lagt inn på The Shangri-La, et syvstjerners hotell. Rommet var større enn leiligheten jeg hadde hjemme og jeg fikk min egen personlige butler. Men som festival var det helt meningsløst.

– Det var en handelsorganisasjon som hadde satt i gang dette her. De hadde et kjempesvært marked inne i en shopping mall. Det var noen haller på størrelse med fotballbaner, 15 meter under taket, og der hadde de invitert all verdens filmsalgsselskaper og -produsenter til å sette opp stand. Problemet var at 95 prosent av dem aldri kom. Det var tomt, det var ingen der!

– I et hjørne satt det noen stakkars thailandske filmselskaper. Jeg gikk en runde for å se, og du vet hvordan det er når noen sitter og ser bedende på deg: «Vær så snill å snakke med oss!». Jeg gikk fort ut igjen.

– Året etter ble jeg invitert tilbake. Da hadde de pengeproblemer, så jeg ble lagt inn på InterContinental som bare hadde fem stjerner.

Et og annet luksuriøst hotellopphold og en og annen gratis lunsj, betyr likevel ikke at det daglige livet i filmbransjen er en dans på roser. I perioder på 90-tallet måtte både Arild og Frank ha jobber ved siden av. En gang måtte de pante flasker for å få råd til kaffetrakter på kontoret.

Kjønnsorganer i bevegelse

Frank L. Stavik er en filmdistributør med sine meningers mot. Når han trekker pusten og sier «Nå skal jeg si noe som er litt stygt, men jeg mener det», vet man at det enten kommer noe å le eller rynke på nesen av.

«Den gjennomført inkompetente og tydeligvis stokk dumme ukulturministeren og hennes medløpere må gratuleres med å klare å ta livet av Film & Kino! Slik raseres Europas beste kino- og distribusjonssystem av politikere helt uten kunnskap om det de gjør!»

Slik lød det da han i 2015 kommenterte den daværende kulturministerens omlegging av filmformidlingen. Uttalelsen falt først på Facebook, og ble senere forsterket i et intervju med Fædrelandsvennen.

Skvetne har heller ikke Fidalgo når de har valgt filmer å sette opp. 

«György Pálfi har gjennom provokasjon, satire, velskapte figurer og særdeles fargerike bilder – vi snakker eksplisitte scener med onani, sex med grisekadaver, oppkast i store mengder samt utstopping av mennesker – portrettert dekadanse, narsissisme, dyriske lyster og søken etter evig liv – intet mindre,» skrev Dagbladets anmelder Vegard Larsen om «Taxidermia» i 2006.

I 1999 gikk bølgene rundt Lars von Triers «Idiotene» så høyt at Dagsrevyen dekket premieren på direkten. Statens filmtilsyn hadde bestemt at filmen, som blant annet inneholdt en mye omtalt gruppesex-scene, skulle vises usladdet, og dermed fikk vårt hjemlige kinopublikum for første gang se det man kalte «kjønnsorganer i bevegelse» på lerretet. Dette ble et vendepunkt i norsk filmsensur. 

Siden 2004 har ikke filmer lenger kunnet forbys. Alt kan vises uten forhåndskontroll mot at det settes en absolutt 18-årsgrense.

– Jeg var aldri i tvil om å si ja til å stå for distribusjonen av denne filmen da jeg fikk tilbudet, uttalte Arild til Fædrelandsvennen. Han underslo heller ikke at oppstyret var god reklame for både «Idiotene» og Fidalgo.

Kvalitet i alle ledd

Til syvende og sist har det likevel alltid handlet om filmene i seg selv. Blant titlene som rager i Fidalgos etter hvert omfattende katalog finnes blant annet Moufida Tlatlis «Palassets stillhet», Michel Ocelots «Kirikou og trollkvinnen», Wolfgang Beckers «Good Bye, Lenin!», Paolo Sorrentinos «Den store skjønnheten» og Nuri Bilge Ceylan «Vintersøvn».

Miniselskapet skal dessuten ha mye av æren for at navn som Aki Kaurismäki («I Hired a Contract Killer»), Hal Hartley («Trust»), Mike Leigh («Et herlig liv») og Lars von Trier («Riket») i sin tid ble kjente for et norsk publikum.

– Det vi driver med er relativt smale filmer med et relativt begrenset publikumspotensiale, sier Frank om Fidalgos filmfilosofi. – Mens de store kommersielle distributørene driver med masseunderholdning, driver vi med kulturformidling. Det høres kanskje pretensiøst ut, men det er bare ment som et definisjonsskille. Det er ikke bedre eller verre. Det er bare annerledes.

– Vi gjør dette med basis i at vi elsker film og filmkultur, og vi mener det skal være et kinotilbud som ikke bare er «bread and butter». Det skal være rom for opplevelser utenom det vanlige også.

I dette ligger det et krav til kvalitet i alle ledd. På 90-tallet oversatte Frank nesten alle filmene selv, ganske enkelt fordi han syntes det ble for mye slurv ellers. Enda lenger gikk han da israelske «Kadosh – De hellige» skulle settes opp i 1999.

Filmen siterer flittig fra «Toraen», jødenes hellige bok, og sånt tar ikke Fidalgo lett på. Frank fikk derfor professor Hallvard Hagelia ved Ansgar Teologiske Høgskole til å oversette alle sitatene fra hebraisk.

– Det sier litt om fundamentet for hvordan vi jobber. Ting skal ikke bare sleives i gjennom, det skal være skikkelig. Man skal faktisk vise respekt for det man holder på med.

På gamle tomter

Våren 2008, like etter at han hadde kommet hjem fra Cannes, fikk Frank en tung telefon: Arild var innlagt på sykehus med dobbeltsidig hjerneblødning. 

Han kom etter hvert tilbake på jobb, men arbeidskapasiteten var ikke lenger den samme. Mens Frank de neste årene tok seg av reisingen, hadde Arild – som i tillegg til å være journalist, fotograf, filmkritiker og kinomaskinist, hadde jobbet på desken i Sandefjords Blad – ansvaret for markedsføringsmateriell. Helsen gjorde likevel at han gradvis ble nødt til å trappe ned.

Arild Frøyseth døde 30. august 2018, 60 år gammel.

I dag drives Fidalgo av Frank og hans partner Fernanda Renno. Fernanda er opprinnelig brasiliansk, men flyttet tidlig på 2000-tallet til Paris for å studere, og jobbet for et fransk filmsalgsselskap da hun og Frank møttes på festivalen i Thessaloniki. Uavhengig av Fidalgos øvrige virksomhet driver hun også Fidalgo Film Production.

Sammen jobber Fernanda og Frank omtrent som Arild og Frank pleide å gjøre. Og selv om det er blitt en del våkenetter med økonomiske bekymringer opp gjennom årene, og selv om de kan bli både matleie og irritable etter å ha pløyd gjennom dusinvis av dårlige filmer på et eller annet festivalmarked, har de ingen planer om å gi seg.

– Etter så lang tid, ser jeg jo at det kunne bli vanskelig å gå inn i en lønnet stilling og bli fortalt hva jeg skulle gjøre. Det kunne fort blitt sånn at jeg visste bedre, humrer Frank L. Stavik.

Sammen med artikkelforfatteren sitter han i foajeen til gamle Aladdin kino i Kristiansand. Det er nå over 30 år siden Arild Frøyseth og han formelt overtok driften av Fidalgo. 

Filmklubben hadde i mange år visningsrom i kjelleren her. Sigarettrøyken pleide å ligge tykk i rommet, minnes Frank. Og etter at opptakeren er slått av, går samtalen videre om alt fra velmenende sosialrealisme og NRKs mangelfulle kulturdekning til gleden ved å komme over en Paolo Sorrentino-film på svensk tv sent en lørdagskveld. Distributørens engasjement er etter alt å dømme akkurat det samme nå som det var i 1991.

Det er noe med å elske jobben sin, og å elske film.

Trust (1990) / Simple Men (1992) / Amateur (1994)

– Noe av det morsomste tidlig i vår karriere, var da vi oppdaget Hal Hartley. Både «Trust», «Simple Men» og «Amateur» er noe helt eksepsjonelt. De traff virkelig tidsånden.

Hal Hartley var jo 90-tallets indie-regissør par excellence. Det var han og Jim Jarmusch. Men Jarmusch overlevde og Hal Hartley forsvant. Jeg tror rett og slett han gikk tom for ideer.

Jeg så hans «Ned Rifle» i Toronto for fem–seks år siden, og det var som å bli transportert tilbake til begynnelsen 90-tallet. Jeg sitter der i en time og 45 minutter og har det veldig, veldig fint, men jeg vet jo hele tiden at denne filmen er umulig å ta inn i distribusjon. Dette har ingen sjanse i dag.

Men på grunn av det han gjorde i begynnelsen, står Hal Hartley som en av de største for meg.

Palassets stillhet (1994)

– Som et tidsbilde fra Tunisia og Nord-Afrika på tidlig 90-tall, og som et slice of life fra det indre liv i herskerens palass, er den en helt fantastisk opplevelse. Den fikk knallanmeldelser da den kom, trakk masse publikum og er i ettertid blitt snakket om som en av de beste filmene fra dette området. 

Åh, jeg får gåsehud bare av å tenke på den.

Idiotene (1998)

– «Idiotene» er et litt sånt eget tilfelle. Det er jo ikke nødvendigvis en fantastisk film, men den var i sin tid veldig relevant fordi den gikk rett inn i sensurdebatten. Man kunne ikke komme med filmer hvor man hadde seksuelt samkvem, det var forbudt ved lov. 

Men Statens filmtilsyn, som det het den gang, så filmen, og i og med at det var en «kunstnerisk verdifull» film, bestemte de seg for å slippe den gjennom uklippet. Dét var såpass kontroversielt at Dagsrevyen sendte direkte fra premieren.

«We were laughing all the way to the bank,» som det heter.

Kirikou og trollkvinnen (1998)

– I -97 var europeisk tegnefilm helt nede på knærne. Det er blitt sagt at denne filmen egenhendig restartet europeisk animasjonsfilmbransje, og i mange år var den den best besøkte filmen i Frankrike ever. Også i Norge dro den over 100 000 besøkende.

Den er et mesterverk av farger. Michel Ocelot, som er franskmann med nord-afrikansk opprinnelse, har tatt med seg den afrikanske visualiteten og fargestyrken, og den ser helt fantastisk ut. Den er et mesterverk, et absolutt mesterverk.

Arild og jeg så den på filmmessa i Milano. Vi kastet oss over produsenten på flyplassen på vei hjem. De likte oss fordi vi var så entusiastiske, og gjorde avtalen der og da. Vi var de første som kjøpte rettighetene utenfor Frankrike.

Kadosh – De hellige (1999)

– Den israelske regissøren Amos Gitai har laget en masse filmer, og vi har sett dem alle sammen. Dette er den eneste vi har distribuert, men den er et mesterstykke.

Jeg spurte professor Hallvard Hagelia om han kunne hjelpe oss med å oversette sitatene fra Toraen fra hebraisk. Han trakk litt på det, men jeg sendte ham en videokassett så han kunne se filmen. Han så den, ringte meg og sa: «Det var da en fantastisk film! Det skal jeg med den største glede gjøre.»

Good Bye, Lenin! (2003)

– «Good Bye, Lenin!» er ikonisk fordi den var den første som tok for seg sammenslåingen av de to tyske statene.

Vi spurte regissøren om han ikke kunne komme til Oslo og hjelpe oss med å promotere filmen, men han hadde ikke tid. Han var i København og han var i Stockholm, men han hadde ikke tid til Oslo. Så vi måtte gi ut filmen uten hans støtte. Og den fikk gode anmeldelser og brukbart resultat, selv om vi lå noe under både Sverige og Danmark.

Noen år etter, i et intervju, sa regissøren at filmen hadde vært en stor suksess over hele Europa med unntak av Norge. «Du, din jækel,» sa Arild og jeg. «Vi ba på våre knær, og nå er du faen meg frekk nok til å si at vi gjorde en dårlig jobb!»

Heldigvis har ikke regissøren laget noen gode filmer siden, så vi har kunnet betakke oss hver gang.

Mathieu og korguttene (2004)

– Den så vi i Milano og syntes var helt fantastisk. I tillegg hadde den kommersielt potensiale. Vi spurte salgsselskapet hva de skulle ha for de skandinaviske rettighetene, og de skulle ha rundt 100 000 euro, altså en million kroner.

Arild og jeg tok fem minutters pause, gikk ut og sa til oss selv: «Har vi det?» «Nei.» «Kan vi skaffe det?» «Muligens.» «Hvordan kan vi skaffe det?» «Jo, hvis vi selger den til våre svenske, danske, finske og islandske kolleger for så og så mye, pluss betal-tv-rettigheter, så kan vi dra sammen dét pluss dét pluss dét, og da har vi Norge gratis.»

Så gikk vi inn og skrev en avtale på en million kroner vi ikke hadde. Så gikk vi til våre skandinaviske kolleger, og i løpet av to dager hadde vi fått inn alle pengene og litt til.

Gomorra (2008)

– Det er jo den store mafiafilmen i moderne tid, annerledes enn alle de andre. Den er blitt stående fordi den snudde på flisa og så på mafiaens virksomhet fra de berørtes synsvinkel. 

Den store skjønnheten (2013)

– Jeg leste en anmeldelse i Variety før jeg gikk og så den, noe jeg vanligvis pleier å unngå fordi jeg vil være minst mulig påvirket av andres meninger, men den leste jeg, og tenkte «Den filmen må jeg bare se!». 

Og hvis jeg ikke hadde hatt noe å forholde meg til, kan det godt hende at jeg hadde gått etter de første 20 minuttene. Åpningssekvensen i dette hedonistiske festmiljøet kunne på en feil dag ha irritert meg så mye at jeg hadde sagt «For noe jævla møl!», og gått. Men det er en yrkesrisiko. Av og til bommer man fordi man ikke sitter lenge nok.

«Den store skjønnheten» er en av de filmopplevelsene hvor du kommer ut av kinosalen og vet at du har sett noe eksepsjonelt. 

Der vindane møtes (2014)

– Den er noe av det smaleste vi har hatt, og det var helt tilfeldig at vi tok distribusjonen. 

På flyet fra Wien til filmfestivalen i Thessaloniki satt jeg ved siden av en litt snodig utseende fyr. Vel framme var ikke «Der vindane møtes» noe jeg hadde tenkt å se, men på bildet i katalogen kjente jeg igjen regissøren som fyren fra flyet, så jeg gikk allikevel. Og jeg ble sittende på kanten av setet, helt fascinert, som med skylapper, til filmen var slutt.

Etterpå gikk jeg bort til regissøren, tok ham i hånda og sa at dette var en av de beste filmene jeg hadde sett i hele mitt liv. «Jeg vil gjerne ta den i distribusjon.»

Jeg er blitt litt kjent med Martti Helde, som han heter, og har lyst til å jobbe med ham over tid. Han fortjener støtte til å utvikle prosjektene sine. Sånt skal man gjøre av og til.

Originalt publisert i brosjyren «Fidalgo – 30 år i den gode filmens tjeneste» (2021)
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Arild Frøyseth og Frank L. Stavik i 2000: Valerie Kubens, Fædrelandsvennen / Foto fra «Trust»: Fine Line Features