45 år etter at han døde, er Kongen av rock’n'roll endelig klar for comeback.
I forrige århundre var Elvis Presley så mye mer enn bare en artist. På 1950-tallet var han selve personifiseringen av den da nye og samfunnsomveltende ungdomskulturen, og i løpet av de neste tiårene vokste Elvis-myten seg så stor at den kunne brukes til å representere stort sett hva som helst. Unggutten fra Memphis, Tennessee ble den amerikanske drømmen, en gresk tragedie og religionserstatning «all rolled into one».
Ja, også var «Elvis» selvsagt en merkevare som solgte plater, bøker, klær, kopper, dukker, putevar, plakater, lunsjbokser og alt mulig annet ræl du kan komme på.
Men på 2000-tallet kan det virke som om glansen har falmet. Nå er det vel så nærliggende å forbinde navnet med Kjell Elvis som underholder på gamlehjem – ikke at det er noe galt i dét, altså – som med rock’n’roll og hoftevrikking og kinnskjegg og speedpiller og peanøttsmørbrød og alt det andre som hører mytologien til. Vet dagens ungdom engang hvem Elvis var?
Vel, kanskje er tida inne for et comeback.
24. juni har Baz Luhrmanns «Elvis» kinopremiere her til lands. Australske Luhrmann er kjent for overdådige, ofte musikalsk baserte filmer som «Romeo + Juliet» (1996), «Moulin Rouge!» (2001) og «Den store Gatsby» (2013), og traileren til «Elvis» lover en biografi fylt til randen med alt hjertet kan begjære av fargesterk scenografi og sentimentalt melodrama. Musikken har man gitt et skudd steroider for at den skal høres mer 2022 ut.
Hovedpersonen blir tolket av Austin Butler – en skuespiller undertegnede kun kjenner fra en mindre rolle i Quentin Tarantinos «Once Upon a Time in Hollywood» (2019) – og Priscilla av den ikke spesielt mye mer kjente Olivia DeJonge. «Oberst» Tom Parker, Elvis’ beryktede manager, gestaltes av en nesten ugjenkjennelig Tom Hanks.
Og noe sier meg at Baz Luhrmanns Elvis ikke er den samme som min Elvis. Mens jeg alltid har vært mest opptatt av det rå naturtalentet av en vokalist – stort sett alt han spilte inn i nøkkelårene 1956 og 1968–69 er garantert å gi meg gåsehud – virker filmskaperen først og fremst tiltrukket av «larger than life»-aspektene ved historien hans. Men for all del: Elvis er så stor at han kan være alle ting for alle mennesker.
Og litt mer Elvis Presley i mediebildet blir uansett aldri feil.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.06.22
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Austin Butler i «Elvis»: Warner Bros./SF Studios
Kommentarer
Legg inn en kommentar