a-ha
Sted: Bryggebyen, Arendal
Tid: Lørdag 18. juni
Publikum: Ca. 11 000 (utsolgt)
TERNINGKAST 3
Morten slet med stemmen og publikum med konsentrasjonen da a-ha spilte i Arendal lørdag kveld. Først med 80-tallshitene kom stemningen.
Så ble det a-ha-konsert i Arendal allikevel. Etter uker med usikkerhet – stikkord: covid, halsbetennelse og sure avlysninger – kunne 11 000 heldige endelig trekke ut til den nye bydelen Bryggebyen for å oppleve poplegendene i levende live.
a-has sceneoppsett er enkelt, nesten spartansk. Backingmusikerne, som teller Karl Oluf Wennerberg fra Vennesla på trommer, står ganske enkelt linet opp foran en storskjerm som viser nordiske naturfilmer, gamle musikkvideoer og nærbilder av de tre hovedpersonene i front.
Ikke at hovedpersonene gjør så veldig mye av seg der oppe: Morten Harket synger, Paul Waaktaar-Savoy spiller gitar og Magne Furuholmen står for keyboards og mesteparten av mellomsnakket. Sammen utstråler de, spesielt i begynnelsen, en laidback profesjonalitet som lett kan forveksles med mangel på engasjement.
Kveldens eneste overraskelse kommer når Anneli Drecker mønstrer på etter fire–fem låter. Bel Canto-vokalisten er åpenbart hentet inn for å backe opp en Morten, som – skal det vise seg etter hvert som konserten går sin gang – fremdeles sliter med ettervirkningene av det hersens viruset.
Setlista er stort sett hentet fra 1980-tallet og den mer lettbente delen av bandets repertoar. Riktig nok drister a-ha seg til å spille to helt nye sanger, «Forest for the Trees» og «You Have What It Takes», men selv om begge er like iørefallende som typiske, er ikke ukjent materiale det som skal til for å fenge fulle folk som virker mest opptatt av å ta selfies og skravle med kjente. Da fungerer en gammel slager som «Cry Wolf» adskillig bedre.
Men så var det denne stemmen, da. Hele kvelden unngår Morten de høyeste tonene, og i «Scoundrel Days» er det som om han rett og slett gir opp: Vokalisten tar seg til halsen og snur mikrofonen mot publikum med et unnskyldende smil.
Man kan ikke klandre ham – 62-åringen har nettopp vært syk og har krevende sanger å synge – men det blir dessverre ikke all verden til konsertopplevelser av slikt.
«Hunting High and Low» blir fin, omstendighetene til tross, og i «The Living Daylights» får Magne folkemengden med på rungende allsang. Ordentlig gøy blir det likevel ikke før det spretne, barnlige «Take On Me»-riffet gjaller gjennom sommernatten.
Men da er også konserten så godt som over.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.06.22
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar